Bitch

Utdrag fra s. 38-40

Selvsagt appellerer bitch-personaen til oss. Den er illusjonen om frigjøring, om libertinsk løssluppenhet. Enn om du ville være stor i ien verden som vil at du skal være liten, forminsket? Du har ikke lyst til å slanke deg, du har ikke lyst til å si nei, takk og late som om det som tilbys er nok når det alltid, alltid er for lite. Det er slik du er blitt definert: Du har lyster, og du kommer bare i nærheten av å bli tilfredsstilt hvis du er fullstendig skamløs, fordi ingenting er egentlig noensinne nok. Ikke fordi du er grådig eller umettelig, men fordi du ikke kan noe for det, du kan ikke godta den fiksjonen som verden vil at du skal tro på og tilpasse deg: At du bør slå deg til ro og være forsiktig og godta smulene som skal forestille et liv, dette minimaliserte selvet som du er forventet å avfinne deg med, som feminismen og andre politiske teorier om kvinnen ikke egentlig kan konfrontere, fordi dette handler om noe ganske annet.

(…)

Men for en kvinne vil det å gå ut fra at hun ikke må være hyggelig sette denne utenfor systemet utenfor det akseptable. Hun kan være en dypt deprimert Sylvia Plath, en selvnytersk, dekadent Dalila, en morderisk tenåring som Amy Fisher, hun kan være hvem som helst som bestemmer seg for at det hun vil ha og trenger og tror og må gjøre er viktigere enn å være hyggelig. Faktisak kan hun være så hyggelig som bare det, men så snart hun sier Ta meg hvis du greier, så fri er jeg, dette er mitt liv og alle andre kan bare dra dit pepper'n gror - så snart hun står ved sitt valg om å følge sin egen vei fremfor den slagne landevei, er det utrolig hvor fort andre finner henne vanskelig, gæern, et mareritt: en bitch.

I mellomtiden har jeg tenkt å skrike, rope, ruse motoren, ringe når jeg har lyst, lage oppstandelse på Bloomingdale's hvis det er det jeg føler for, og avsløre høyst private detaljer om meg selv til fremmede. Jeg har tenkt å gjøre det jeg vil gjøre og være den jeg vil være og bare stå ansvarlig overfor meg selv: Det er, ganske enkelt, bitch-filosofien, og den virker spesielt frapperende stilt opp mot alt det forkvaklede kvinner er opplært til å utsette seg fro. Over hele verden finnes menn som skriker ut ordrer og er umulige, og det er kvinner som underlegger seg disse vesenenes vilje. De få kvinnene som greier å spytte et slikt opplegg i ansiktet er selvsagt heroiske. Det tiltalende ved filmer som The Last Seduction og Thelma & Louise, grunnen til at man nettopp laget ministerien Samson & Delilah med Elizabeth Hurley, grunnen til at Cher og Barbra Streisand er så evig aktuelle, grunnen til at vi finner den dårlige oppførselen til Shannen Doherty og Naomi Campbell og Courtney Love så pirrende, er at man får følelsen av at disse jentene ikke leser The Rules. Man får ikke nødvendigvis følelsen av at de er lykkelige, eller at de har sunne kjærlighetsforhold, men i hvert fall ligger ikke deres undertrykjkelse (og vær sikker, disse vesenene, virkelige eller fiktive, forguder et eller annet, hvis ikke hadde de ikke laget så mye bråk) i en stoppeklokke som minner dem om å legge på røret etter ti minutters samtale med en eller annen fyr, fordi de ikke vil fremstå som skravlete.