Selvsagt appellerer bitch-personaen til oss. Den er illusjonen om frigjøring, om libertinsk løssluppenhet. Enn om du ville være stor i ien verden som vil at du skal være liten, forminsket? Du har ikke lyst til å slanke deg, du har ikke lyst til å si nei, takk og late som om det som tilbys er nok når det alltid, alltid er for lite. Det er slik du er blitt definert: Du har lyster, og du kommer bare i nærheten av å bli tilfredsstilt hvis du er fullstendig skamløs, fordi ingenting er egentlig noensinne nok. Ikke fordi du er grådig eller umettelig, men fordi du ikke kan noe for det, du kan ikke godta den fiksjonen som verden vil at du skal tro på og tilpasse deg: At du bør slå deg til ro og være forsiktig og godta smulene som skal forestille et liv, dette minimaliserte selvet som du er forventet å avfinne deg med, som feminismen og andre politiske teorier om kvinnen ikke egentlig kan konfrontere, fordi dette handler om noe ganske annet.

(…)

Men for en kvinne vil det å gå ut fra at hun ikke må være hyggelig sette denne utenfor systemet utenfor det akseptable. Hun kan være en dypt deprimert Sylvia Plath, en selvnytersk, dekadent Dalila, en morderisk tenåring som Amy Fisher, hun kan være hvem som helst som bestemmer seg for at det hun vil ha og trenger og tror og må gjøre er viktigere enn å være hyggelig. Faktisak kan hun være så hyggelig som bare det, men så snart hun sier Ta meg hvis du greier, så fri er jeg, dette er mitt liv og alle andre kan bare dra dit pepper'n gror - så snart hun står ved sitt valg om å følge sin egen vei fremfor den slagne landevei, er det utrolig hvor fort andre finner henne vanskelig, gæern, et mareritt: en bitch.