Bitt for bitt

En noe dorsk Brad Pitt går til krig mot spenstige zombier i «World War Z», men filmen har lite på hjertet.

FILM: Brad Pitt og Plan B, produksjonsselskapet han startet sammen med Jennifer Aniston, havnet i budkrig med Leonardo DiCaprios Appian Way om hvem som skulle få rettighetene til å lage film av Max Brooks' roman. «World War Z: An Oral History of the Zombie War» består av en rekke intervjuer med overlevende som forteller om livet på jorda under og etter krigen mot zombiene. Den samfunnsengasjerte Pitt likte de geopolitiske og kulturelle aspektene ved romanen og betalte rundt én million dollar for den.

Episke dimensjoner
Dette skjedde i 2007. Det tar tid å lage storfilm, men denne produksjonen har vært en smertefull prosess av typen som ender med en helaftens reportasje i Vanity Fair. Først prøvde man å lage et manus som liknet på boka. Deretter ble regissør Marc Forster hyret og mislikte det han leste. En ny manusstjerne, Matthew Michael Carnahan, ble hanket inn og omgjorde historien til et heltedrama om en FN-ansatt og hans familie. Et saftig budsjett ble bevilget og innspillingen startet på Malta sommeren 2011.

Filmen skulle hatt verdenspremiere i desember 2012, men ble utsatt fordi den ikke hang på greip. Det vil si, man begynte å snurre film uten et gjennomarbeidet manus og derfor likte ingen slutten. Et par nye manusdoktorer ble hyret og hele kostebinderiet måtte tilbake til Budapest på flere ukers opptak. Budsjettet este ut til rundt 200 millioner dollar.

Følger formel
En varslet katastrofe av globale dimensjoner, med andre ord, for alle som hadde satset penger? Ikke helt. Budsjettmessig har «World War Z» reddet seg i land og heller ikke kunstnerisk sett kan den kalles en fadese. Samtidig er filmen på ingen måte et storverk. Til det er den altfor formelpreget. La meg ramse opp i stikkordsform. Familieidyll, Brad Pitt, Mireille Enos og to døtre. Amerikansk storby angripes, oversvømmes av raske zombier. Familien løper for livet, havner på et hangarskip. Zombiene overtar verden, muligens. Gerry Lane (Pitt) har vært FN-utsending, han får i oppdrag å finne «patient zero», drar til Sør-Korea, Israel og så videre. Alt dette skjer i høyt tempo, han møter folk på sin vei, noen tar han med seg videre, uten noen spesiell grunn. Hele veien lager zombiene trøbbel og det hjelper ikke at inkubasjonstida fra bitt til full zombiesprint er tolv sekunder.

Bra driv
Det ville være en overdrivelse å si at manusdoktorene har klart å helbrede «World War Z», men samtidig er det vanskelig forklare hvorfor uten å avsløre for mye. La meg bare si at de har valgt tradisjonelle løsninger. Her er ingen store overraskelser, ingen scener som etterlater et eksistensielt sug.

Samtidig innfrir filmen på det mest primitive, som rein nå-kommer-de-og-tar-oss-horror. Den tipper i blant over i det latterlige, men blir aldri kjedelig. Tysk-sveitsiske Marc Forsters cv består av blanda drops, fra Halle Berrys Oscarvinner «Monster's Ball», til den dårligste av Bond-filmene med Daniel Craig, «Quantum of Solace». Denne gangen er han kompetent og skaper et bra driv i actionscenene, men alle ambisjoner om å si noe om verden rundt oss, gikk tapt på veien fra budrunde til 3D.