HAN GJORDE DET:  Om hun så sover kliss naken i mannens seng. Han bruker sin penis og putter den med vilje inn i hennes åpninger. HAN gjør det. HAN har skyld. Hun har ikke bedt om det, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
HAN GJORDE DET: Om hun så sover kliss naken i mannens seng. Han bruker sin penis og putter den med vilje inn i hennes åpninger. HAN gjør det. HAN har skyld. Hun har ikke bedt om det, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt?

Siden han bare voldtok meg litt, kan vi dele skylden 50/50.

Meninger

Jeg har fulgt med på psykiater Synnøve Bratlies uttalelser de siste dagene. Beskjeden hun gir er nok ikke den hun ønsker. Håper jeg.

«...verdigheten kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar.» Dette er noe av det hun sier i Aftenposten, 24/4.

Jeg skal legge godviljen til og prøve å forstå hva hun egentlig mener. På fagspråket kalles det å mentalisere. Det vil si å tenke om en selv og andre utifra ulike perspektiver og ikke låse seg i det ene som man ofte får når man blir sterkt følelsesmessig aktivert.

Jeg vil forstå hva hun mener både igjennom mine «voldtektsofferøyne» og igjennom hennes godintensjonale øyne. For jeg tror hun mener godt.

Men først og fremst. Det viktigste. DET ER ALDRI DEN UTSATTES SKYLD.

Om hun så sover kliss naken i mannens seng. Han bruker sin penis og putter den med vilje inn i hennes åpninger. HAN gjør det. HAN har skyld. Hun har ikke bedt om det.

Så hva mener Bratlie? At det er i situasjonen før den ufrivillige sexen skjer hvor det foreligger et delansvar? Fordi kvinnen drakk seg full, fordi hun flørtet, fordi hun kanskje til og med klina med fyren? Disse handlingene i seg selv har ingenting med den voldtekten som på et senere tidspunkt finner sted.

Riktignok klarte hun ikke å lese de subtile meldingene som jeg tror at en mann som er i stand til å voldta sender ut. Det ligger på henne. Men er det en evne hun skal ha? Skal hun snuse etter godt kamuflerte voldtektsmenn når hun danser på byen eller ikledd russedressen?

Det er visse menn som har visse holdninger som gjør at man skal holde seg unna dem. Jeg har ekstreme følere på disse mennene. Men det er på grunn av min historie og mine erfaringer at jeg har denne evnen. Helst skulle jeg vært foruten den evnen. Foruten de erfaringene.

Alle har altså ikke en alarm så går av når en voldtektsmann kommer inn i rommet. Mange jenter liker livet. De liker fyll og fest. De liker flørting og de liker å bli begjæret. Og i Norge tror man det beste om folk. Helt til det motsatte er bevist. Det liker vi ihvertfall å tro?

Noe av det Bratlie mener er kanskje det at først når man klarer å stå opp for seg selv og akseptere sannheten sin, så er det mulig å vinne verdigheten tilbake.

Isåfall er jeg enig i det. Jeg skal forklare hva jeg mener med meg selv som eksempel:Da jeg en juninatt i 2006 ble utsatt for en overfallsvoldtekt i Oslo sentrum, så mistet jeg all verdighet. Jeg gikk fra å være glad og «Ola-Nordmann-naiv» til å bli livredd og verdiløs.

Jeg ble en ting som menn kunne leke med. Jeg ble et offer og eide ikke selvtilliten som krevdes for å komme meg ut av den rollen. Fordi noen hadde tråkket i stykker grensene mine og rivd meg i fillebiter. Jeg klarte ikke å finne ut hvordan jeg hang sammen. Hvem var jeg i forhold til andre, hva var min betydning?

Jeg måtte lete lenge. Jeg måtte snakke med mange. Jeg måtte fortelle for en hel verden hva som hadde skjedd. Politi, rettsvesen, psykiatere, media. Men det aller viktigste var at jeg måtte fortelle meg selv, med mine ord, hva som hadde foregått den kvelden og natten. Den indre dialogen min ble den avgjørende for meg.

Og det som hadde skjedd var at jeg var uforsiktig. Jeg snakket med feil fyr. Jeg stengte ute et signal, jeg gikk bort til den mannen som vinket til meg fra andre siden av gaten. Han som i neste øyeblikk dro meg av gårde og voldtok meg på et gatehjørne. JEG SKULLE ALDRI HA GÅTT BORT TIL HAM.

De skrittene jeg tok over gaten, vekk fra utestedet, vekk fra vennene mine, de skulle jeg aldri ha gått. Det er på meg. Og det har jeg akseptert. Det er greit. Jeg tok en dårlig beslutning. Likevel var det ikke jeg som voldtok meg. Jeg tar på meg skylden for skrittene jeg gikk. Men jeg tar ikke på meg skylden for hans penis som trengte seg hardt inn i min endetarmsåpning.

Sånn. Nå har jeg fordelt skyld. Og jeg har sett hva jeg gjorde og hva han gjorde. Jeg har ikke vunnet min verdighet tilbake. Men jeg har funnet den. Og jeg føler også at jeg har forstått hva Bratlie mener.

Bratlie synser også om at voldtekter skal graderes. Her klarer jeg ikke å forstå hva hun mener. Fordi en krenkelse får sin alvorlighet utifra den som blir utsatt for krenkelsen sitt ståsted. Noen er mer motstandsdyktige og tåler krenkelser bedre enn andre. Dette har å gjøre med hvilke tidligere erfaringer du har, hvilket miljø du er oppvokst i og med din genetikk.

Dette kan ikke settes i et system. Hver voldtekt er ulik. Når retten bruker tidligere domsutfall av voldtektssaker til å gjøre en straffeutmåling, så syns jeg at det egentlig er det lengste man kan strekke seg i gradering av en voldtekts alvorlighet. Men slik må det være.

En psykiater derimot, hun trenger ikke å tenke på noen slags gradering. Hun skal ikke vurdere om den utsatte ble bittelitt voldtatt, litt voldtatt, normalt voldtatt eller veldig voldtatt. Hun skal se sin pasient og høre sin pasients historie. Og utifra det hjelpe pasienten med å se sammenhenger og finne igjen sin verdighet.

Jeg håper at utsatte kvinner og menn som leser Bratlie leser i mellom linjene. Med et mentaliserende blikk. At de ikke tenker at skylden ligger på dem. Jeg vet det er vanskelig når du har vært igjennom noe så grusomt og selvfølelsen er forsvinnende liten. Det tar tid å bygge seg opp igjen. At skylden legges på gjerningsmannen og kun hos han, det er forløsende. Når du virkelig klarer det. Da skjer det noe, som gjør at du klarer å komme deg videre.

Det hjelper å be om hjelp. Jeg oppfordrer til å anmelde voldtekten. Snakk med politiet, de vet å legge skylden der den hører hjemme.

Ellers hjelper det å ha en dønn ærlig indre dialog. En dialog som ikke er dømmende. Denne har du best når du har det bra. I et godt øyeblikk.

Let etter verdigheten din, den tar deg videre.

Innlegget er opprinnelig publisert på artikkelforfatterens blogg, Tuven.me

Kommentarfeltet er stengt for nye innlegg på grunn av mange upassende innlegg.