MISFORSTÅTT: Erna Solberg og Bent Høie mente i månedsvis at velgerne hadde misforstått regjeringen. Etter 8. mars innså de at det var de som hadde misforstått.   Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
MISFORSTÅTT: Erna Solberg og Bent Høie mente i månedsvis at velgerne hadde misforstått regjeringen. Etter 8. mars innså de at det var de som hadde misforstått. Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Bitter angrepille

Erna Solberg fikk rett i en ting. Motstanden mot reservasjonsretten var helt spesiell.

Kommentar

Regjeringens reservasjonsretrett ble i går feiret som en seier for demokratiet og folkeviljen. Store ord, men på sin plass. Tilbaketoget er på et vis historisk. Det har selvfølgelig hendt før at regjeringer har måttet bøye seg for velgerne utenom valg og folkeavstemninger, men sjelden har en regjering i nyere tid blitt tvunget i kne som følge av en så massiv og tverrpolitisk mobilisering.

Hvordan kunne Erna Solberg la det gå så langt?

Retretten skal ikke tillegges for stor praktisk vekt så lenge vi ikke vet hvilken ordning som kommer i stedet. KrF fastholder at hensynet til fastlegenes samvittighet må sikres. Men når regjeringen har vært nødt til å skrote sitt opprinnelige forslag, viser det at politikerne gjør klokt i å lytte bedre til velgerne også mellom valg. Enkelte rettigheter tukler man ikke med ustraffet.

Det spesielle i denne saken var ikke som Erna Solberg mente, at titusener tok til gatene 8. mars i protest mot reservasjonsretten, det største toget i moderne tid. Det spesielle var at regjeringen ikke tok den massive og tverrpolitiske motstanden på alvor. Om Solberg irriterte seg over at opposisjonen brukte saken for det den var verdt, burde det ha gjort inntrykk at motstanden var like stor blant hennes egne. Høyre-ordførere over hele landet sa plent nei. Da burde det ringt en bjelle, men Solberg og helseminister Bent Høie lukket ørene og erklærte i stedet ikke bare en gang, men gjentatte ganger, at folket hadde misforstått.

Jeg tviler ikke på at den gamle feministen Erna Solberg prøvde å gjøre det beste ut av en ulykksalig og overilet avtale med KrF. Hun følte nok kritikken som urettferdig og overdreven, men burde ha erkjent at saken vokste utover det rent pragmatiske. Både kvinner og menn sa klart fra at adgangen til selvbestemt abort ikke er gjenstand for hestehandler på bakrommet.

Erna Solbergs svar var først at saken ikke engang handlet om abort. Etter hvert ble svaret at regjeringens forslag tvert om sikret abortsøkende kvinners rettigheter. Den kjøpte ingen. Da hadde regjeringen et problem, ikke folket.

Jeg har tidligere kalt reservasjonssaken en historisk bommert, og det skyldes at regjeringen undervurderte sprengkraften i en sak som unektelig handler om selvbestemt abort. Bent Høie bekreftet i går at det voldsomme engasjementet hadde tatt dem på senga. Det burde det ikke ha gjort. Velgernes hukommelse er ofte velsignet kort, men det er enkelte politiske slag som sitter spikret selv i minnet til dem som ikke deltok. Abortkampen er en av dem, og alle som kjenner både historien og nyere abortmotstand, vet at reservasjonsrett er det viktigste våpenet uten kuler. Det endres ikke av å gi det et nytt navn.

Motstanden har vært prinsipiell, forsvaret har vært pragmatisk. I et velstående land hvor det er penger og løsninger til å gjøre de fleste til lags, er det sjelden politikerne blir utfordret på sine prinsipper, og det er mulig svarene derfor ble mumlende og praktiske besvergelser. Hvis Høyre virkelig mente at fastleger skal ha et samvittighetsvern, burde man stått opp for det i stedet for å hevde at forslaget var til kvinners beste.

Nå sier for øvrig Høie at regjeringens nye forslag er enda bedre for kvinnene. Så det gamle var dårligere? Eller hva skal man tro?

Regjeringens reservasjonsretrett er historisk på flere måter. Det er det store gjennombruddet for sosiale mediers innflytelse i norsk politikk. Selv om saken har vært bredt dekket og diskutert i tradisjonelle medier, har den vært drevet fram av bloggere som Susanne Kaluza og andre aktivister. De tente ilden som spredte seg i grasrota rundt hele landet og endte med at Helsedepartementet ble overstrømmet av private høringsuttalelser.

Kaluza ble i fjor høst forsøkt avfeid som uhøflig fordi hun ba folk sende e-post til de folkevalgte. Enkelte representanter syntes velgerne ble plagsomt nærgående. Arrogansen bar mer ved til bålet, men til sjuende og sist handlet det om en sak som vekket og engasjerte folk i alle lag, i alle aldere, i alle partier og over hele landet. Om regjeringen fortsatt mener at engasjementet er feilslått og misforstått, har den et alvorlig problem, ikke velgerne.

Det er foruroligende at regjeringen med alle sine rådgivere og informasjonsfolk ikke innså tidligere at dette var en tapt sak. Det er ikke folks engasjement som er spesielt, det er regjeringens avfeiing av et oppriktig og informert engasjementet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook