Bitter slutt

FRIE PLATESELSKAP: «Jeg kan ikke fortsette å tape penger i det uendelige,» sa Bjørn Petersen til Dagbladet i 1985. Da hadde han drevet sitt hjertebarn, jazzplateselskapet Gemini, på egen regning i ett år. Underskuddet var som forventet, lønnen lå i gleden over å dokumentere og spre musikken til Bjarne Nerem, Totti Bergh og andre eminente musikere som de store plateselskapene ikke ville røre.

I GÅR KOM GEMINI-PLATE nummer 101. Med den fulgte et skriv der Petersen skriver at nok er nok og at han ikke kan tape flere penger. Avskjeden er bitter, Petersen viser til manglende medieomtale som én av årsakene til synkende platesalg, men selve kraftsalven lyder slik: Motiverende var det ikke da jeg under årets MIDEM i januar fikk se en brosjyre, «Jazz from Norway», utgitt av Norsk jazzforum. Brosjyren skulle promotere norsk jazz i utlandet, og under «Norske jazzselskaper» var ikke Gemini nevnt! Heller ikke Hot Club Records og Herman Records som også gir ut musikk med tilsvarende profil. Derimot var plateselskapet SOFA nevnt! Dette var dråpen som fikk meg til å si: «Nå er det slutt!»

FOR ORDENS SKYLD: Gemini, Hot Club og Herman er i hovedsak viet jazz i eldre stilarter, SOFA utgir fri-impro. Det offentlig finansierte Norsk jazzforum skal selvsagt favne hele det stilistiske spekteret, og tabben som førte til den utilsiktede diskrimineringen er for lengst beklaget.

VIKTIGERE MÅ DET VÆRE at idealisten Bjørn Petersen, etter 22 års verdifullt dokumentasjonsarbeid, ser seg nødt til kaste inn håndkleet. Paradoksalt nok skjer det i Ei tid da ansvaret for den minst kommersielle musikken mer og mer må tas av små aktører. Bredden i norsk musikk, les: alt som ikke er massemarkedsrettet pop eller rock i en eller annen form - er så å si i sin helhet prisgitt små idealistdrevne selskaper eller utøvernes egne nettsider for å nå ut til publikum, og Geminis såre svanesang demonstrerer hvor sårbart systemet er, alskens støtteordninger til tross.