Bitter strid om musikkpenger

Det handler om penger, juss, politikk, makt og mistillit når to viktige aktører i norsk musikkliv, GRAMO og Fond for utøvende kunstnere, har havnet i en bitter og tilsynelatende uløselig konflikt med Stortinget som publikum.

GRAMO

  • Frittstående forening, opprettet i 1989 for å forhandle om, innkreve, forvalte og fordele vederlag til produsenter og utøvende kunstnere for all offentlig bruk av innspilt, vernet musikk (musikk som er opphavsrettsbeskyttet), både i kringkasting og i diskoteker, på restauranter etc.
  • 14 ansatte. Styreleder: Tore Nordvik.
  • Tok i 1999 inn 50 millioner kroner i vederlag. Fordelte 21,5 millioner til produsenter og like mye til artister.

I det ytre synes stridsspørsmålet bagatellmessig: Å finne en samarbeidsordning for innkreving av avgift til Fond og vederlag til GRAMO, slik at betalerne - radio- og tv-stasjoner, diskoteker, restauranter og andre som benytter innspilt musikk - kan betale avgift og vederlag til samme innkrever.

Men verken GRAMO eller Fondet er villig til å la motparten kreve inn på vegne av seg.

Begge frykter å miste penger og posisjon ved å oppgi innkreverrollen. GRAMO stoler ikke på Fondets innkrevingsevne, Fondets sympatisører mistenker GRAMO for å ønske å svekke Fondets kulturpolitisk definerte rolle som støttespiller for ikke-kommersiell musikk. Blant en del pop- og rockartister som mottar avregninger fra GRAMO, hersker det en oppfatning av at Fondet diskriminerer rock og pop i sine tildelinger, og at «deres» penger går til «smale» kunstnere.

Politisk

Sterke personligheter på begge sider er «spillere» i konflikten, som oppsto da et EU-direktiv gjorde det nødvendig å endre norsk lovgivning for å få innført en ny vederlags- og avgiftspraksis for offentlig bruk av innspilt musikk. Det har også gitt konflikten mellom Fondet og GRAMO en politisk dimensjon, og både GRAMO og Fondet legger arbeid i å orientere Stortingets kulturpolitikere om sine respektive synspunkter. Naturlig nok, siden det er en sjanse for at Stortinget mister tålmodigheten over at lovpålagte ordninger ikke blir satt ut i live.

Et pikant trekk er at kulturminister Ellen Horn, Fondets generalforsamling, er tidligere styreleder i Fondet, og risikerer å bli instruert av Stortinget dersom ikke departementet skjærer igjennom i konflikten og forteller Fondet hvor skapet skal stå.

Fondet

  • Fond for utøvende kunstnere (Fondet) er et offentlig forvaltningsorgan under Kulturdepartementet. Opprettet i 1956 som kulturpolitisk støtteordning overfor utøvende kunstnere.
  • Pålagt å skrive ut en avgift for bruk av ikke-vernet (i praksis amerikansk) musikk, både i kringkasting og i diskoteker, på restauranter etc.
  • Fem ansatte. Styreformann: Reidun Berg, NRK.
  • Tok i 2000 inn 20,5 millioner kroner i avgift på offentlig bruk av musikk. Fordelte 14,5 millioner til sangere, instrumentalister og scenekunstnere i form av prosjekt- og innspillingsstøtte, stipender o.l.

Aktører

Sentrale aktører i konflikten er først og fremst GRAMOs styrenestleder, Sæmund Fiskvik , Fondets direktør Bjørg Eriksen og «trippelmennesket» Tore Nordvik, tidligere leder i Norsk Musikerforbund. Han er nå styreleder i GRAMO, styrenestleder i Fondet og nestleder i Musikernes Fellesorganisasjon, den nye musikerfagforeningen.

Hvor god kjemien er mellom disse tre varierer, men den definitivt best mellom Fiskvik og Nordvik. Den siste befinner seg åpenbart vel på to sider av bordet, samt midt oppå det som musikernes tillitsmann, andre finner trippelrollen skandaløs i utgangspunktet, og dertil slett spilt.

Lobbyist

Grammofonbransjeveteranen Sæmund Fiskvik, som leder de multinasjonale plateselskapenes (IFPI) Oslo-sekretariat, er en effektiv lobbyist med god kontakt til både Arbeiderpartiets rockpolitiske talsmann Jon Olav Alstad og Høyres Trond Helleland, som var saksordfører da Stortinget behandlet saken i fjor. Fiskvik er imidlertid omstridt, ikke minst på grunn av sitt fortsatt gode forhold til de skandaliserte GRAMART-bossene Øivind Myhrvold og Casino Steel. Fiskviks kritikere viser også til hans sterke engasjement i IFPI og frykter at han ønsker å dirigere pengestrømmen vekk fra Fondets kasse og over til de multinasjonale selskapenes.

Dette er konflikten

For all offentlig bruk av innspilt musikk i Norge skal det betales enten avgift til Fond for utøvende kunstnere eller vederlag til GRAMO på vegne av utøvere og produsenter. Fondsavgiften gjelder bruk av innspilt musikk som ikke er beskyttet av opphavsrettslovgivning, i praksis innspillinger med amerikanske utøvere. GRAMO-vederlaget gjelder bruk av vernet musikk.

Stortinget ønsker at brukerne - kringkastingsselskaper, diskoteker, restauranter etc. - skal slippe å forholde seg til mer enn én innkrever. Stortinget har overlatt til GRAMO og Fondet å finne en praktisk løsning påinnkrevingen.

GRAMO tolker Stortinget som om GRAMO selv skal innkreve sitt vederlag, og av hensyn til betalerne også stå for innkreving av Fondets avgift. Fondet viser til at det per lov er pålagt å kreve inn avgift, og har foreslått en delt løsning der Fondet innkrever både sine egne og GRAMOs penger fra diskoteker, restauranter etc, mens GRAMO innkrever sine og Fondets penger for kringkastingsbruk. Men partene har ikke oppnådd enighet, og forhandlingene er brutt.

ette er konflikten For all offentlig bruk av innspilt musikk i Norge skal det betales enten avgift til Fond for utøvende kunstnere eller vederlag til GRAMO på vegne av utøvere og produsenter. Fondsavgiften gjelder bruk av innspilt musikk som ikke er beskyttet av opphavsrettslovgivning, i praksis innspillinger med amerikanske utøvere. GRAMO-vederlaget gjelder bruk av vernet musikk.

Stortinget ønsker at brukerne - kringkastingsselskaper, diskoteker, restauranter etc. - skal slippe å forholde seg til mer enn én innkrever. Stortinget har overlatt til GRAMO og Fondet å finne en praktisk løsning påinnkrevingen.

GRAMO tolker Stortinget som om GRAMO selv skal innkreve sitt vederlag, og av hensyn til betalerne også stå for innkreving av Fondets avgift. Fondet viser til at det per lov er pålagt å kreve inn avgift, og har foreslått en delt løsning der Fondet innkrever både sine egne og GRAMOs penger fra diskoteker, restauranter etc, mens GRAMO innkrever sine og Fondets penger for kringkastingsbruk. Men partene har ikke oppnådd enighet, og forhandlingene er brutt.