Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bittersøt pilletriller

Sanger James Walsh og resten av Starsailor har kimen i seg til noe stort. De imponerer, men gi dem bare litt mer tid.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et av årets store overraskelser er britiske Starsailor. Debutplata «Love is here» er en bittersøt pille som burde vært på blå resept. I går stod trioen på den lille John Dee-scenen foran menigheten. Fansen hadde mobilisert, og fikk valuta for penga.

Starsailors musikk er sterkt følelsesladd. Den kan være sexy og sofistikert, men også dramatisk og dynamisk.

Sammenlikningene er mange: Verve, Coldplay, far og sønn Buckley (Tim og Jeff) og Nick Drake er artister som blir nevnt. Selv synes jeg at The Waterboys, spesielt perioden rundt utgivelsene «This is the Sea» og «Fisherman's Blues», er vel så presise.

På scenen framstår James Welsh som en munter pubsanger, i motsetning til de mollstemte låtene.

Bandet er ferskt, og til tross for høy sjarmfaktor mangler de naturlig nok erfaring. Det som trekker noe ned, er mangelen på nyanser og variasjon. Welsh har en gripende stemme. Den kan bli ensformig og sterkt følelsesladd, på grensen til det patetiske.

Starsailor består av fire venner i begynnelsen av 20 åra fra Wigan i Nord-England. De er blitt utropt til årets britiske band. Allerede før aldebutalbumet «Love Is Here» kom, var hypen allerede godt i gang.

Etter en drøy time med låter som «Alcoholic» og «Fever» avsluttet de med «Tie Up My Hands» som ekstranummer.

Hele Norges coronakart