Bittersøt ungdoms- forelskelse

Åh, den som bare var fjorten igjen!

CD: Av en eller annen grunn har svenskene en helt egen teft når det gjelder å videreutvikle popmusikken. ABBA, Max Martin, og nå har de steike meg gjort det igjen. Anført av søskenparet Dreijer i The Knife og låta «Heartbeats», har det det siste året flommet en helt ny popsound over svenskegrensa - melodisk elektropønkpop med en forkjærlighet for xylofon og calypsoinstrumenter. I sommer dro Robyn en R&B-variant, Röyksopp lånte Karin Dreijer til «What Else Is There», og nå får vi altså Jenny Wilson.

Uskyldig klining

Jenny er et grepa kvinnfolk som tidligere har vært vokalist i indiebandet First Floor Power (før øvrig namedroppa i The Knifes Jenny-gjestende «Take My Breath Away»). «Love and Youth» er Jennys første soloskive, og viser at man kan fusjonere Kate Bushs distinkte urkvinnevokal, Regina Spektors frodige frik folk-særheter og Debbie Harrys ikonfikserte new wave-kulde med et glimrende resultat. I henhold til tittelen handler plata selvfølgelig om tapt ungdomstid. Underskjønne «Those Winters» består av klimprende elektronostalgi, og tittellåta «Love And Youth» er en hyllest til ungdomstidas uskyldige (selv om det ikke føltes slik da) klining bak skuret i skolegården.

Kynisk musikkindustri

Men ungdomstida varer dessverre ikke evig. På «Bitter?» er Jenny blitt voksen og diskuterer den kyniske musikkindustrien med kjølig funkvokal - og mot slutten av låta, faktisk en liten tvist av Phoenix à la «Lost In Translation».

Og apropos «Lost in Translation», hvis jeg var Sofia Coppola ville jeg ikke nølt et sekund med å huke inn Jenny Wilson til min neste film. «Love And Youth» er akkurat passe skjør, sær og vakker.

Svenske Jenny

Wilson har laget en skjør og sær hyllest til tapt ungdomstid.