IKKE BARE TRIVELIG: To store nye studier viser en sammenheng mellom p-pillebruk og nedstemthet. Det kan være en lettelse for kvinner som har opplevd bivirkningene, men tenkt at det kanskje er dem selv det er noe galt med. Foto: Shutterstock / Scanpix.
IKKE BARE TRIVELIG: To store nye studier viser en sammenheng mellom p-pillebruk og nedstemthet. Det kan være en lettelse for kvinner som har opplevd bivirkningene, men tenkt at det kanskje er dem selv det er noe galt med. Foto: Shutterstock / Scanpix.Vis mer

Hovedkommentar p-piller

Bivirkningene av p-piller bagatelliseres - i feminismens navn

Prevensjonen vil ikke bli bedre hvis ikke ubehaget mange kvinner opplever tas alvorlig. Men i en norsk bestselger får de høre at de bare er en del av en trend og påvirket av venninneprat.

Kommentar

Jeg burde skjønt at noe var galt den ettermiddagen jeg satt og hulket til en episode av komitegnefilmserien «Futurama». Det var riktignok et riktig hjerteskjærende avsnitt, som tok publikum med tilbake til tiden før hovedpersonen Fry ble skutt inn i fremtiden — og tilbake til tiden han hadde forsvunnet fra, vår tid. Der hadde hunden hans fortsatt å sitte trofast utenfor butikken han sist hadde gått inn i, lengtende og ventende på at han skulle komme tilbake, helt til den døde av alderdom.

Da jeg satt der med tårene rennende nedover ansiktet — dette var ikke slike pene perletårer, det var full, rødflammete strigråt — hadde jeg hatt det sånn passe i et par måneders tid. Jeg var kvalm konstant, humørsvingende som en jojo og merkelig uinteressert i kroppskontakt med kjæresten jeg nettopp hadde blitt sammen med. Men jeg slo meg for det meste til ro med at det skyldtes stress, og at hverdagen hadde begynt å sige innover det faste forholdet, riktignok før jeg forventet. Det gikk nesten et år før jeg tok meg bryet med å lese pakningsvedlegget til p-pillene jeg hadde bedt legen om da jeg fikk kjæreste. Der sto det, på en pen liten liste over mulige bivirkninger, alt som hadde feilet meg det siste året. Jeg sluttet med p-pillene på dagen. Gradvis ble jeg meg selv igjen.

Dette er en anekdote, og som sådan bedre egnet for venninnesamtaler enn for aviskommentarer, hadde det ikke vært for at et stykke ny forskning fra Karolinska Institutet tyder på at jo da, p-piller kan redusere livskvaliteten hos kvinnene som tar dem. I en studie der 250 kvinner fikk behandling med enten p-piller eller placebo, uten å vite hva de fikk, rapporterte mange p-pillebrukere om nedstemthet og lavere energinivå, samt mangel på selvkontroll. I fjor høst konkluderte en stor studie fra Københavns Universitet med at sjansen for å få klinisk depresjon øker med åtti prosent blant jenter som går på p-piller.

For mange vil denne nyheten faktisk komme som en lettelse, en bekreftelse på at bivirkningene som herjet i kroppen deres, ikke var noe de innbilte seg. Kvinner har ikke alltid synes det har vært enkelt å nå frem med historiene sine om hvor tøft møtet mellom hormonene og kroppen deres har vært. Helsemyndighetene synes det er topp at så mange kvinner som mulig går på hormonell prevensjon. At kvinner kan ha et aktivt sexliv uten å frykte for graviditet, er bra for alle: For kjæresteparene som kan dyrke erotikken, og for samfunnet som kan utvikle en høyt utdannet befolkning der en stor andel har utdanning og begynnende karriere på plass før de begynner å mangfoldiggjøre seg. For å passe på at hormonell prevensjon er tilgjengelig for så mange som mulig, har helsesøstre og jordmødre fått adgang til å skrive ut resepter. P-pillen hylles ofte, og med rette, som et historisk gjennombrudd og et vannskille i likestillingspolitikken.

Men alle fordelene kan gjøre at mange kvier seg for å høre om p-pillebrukernes problematiske erfaringer. De passer ikke inn. De kan bagatelliseres eller skyldes på andre faktorer, noe som skjer i forbløffende grad i «Gleden med skjeden», den norske bestselgeren om kvinnehelse som er skrevet nettopp med unge jenter i tankene og som er solgt til tyve land - en informativ og nyttig bok som i kapitlet om prevensjon faller tungt i en ideologisk fallgruve. Der kan ikke jenter som føler at dette pilleopplegget ikke går så bra, forvente særlig støtte. Forfatterne Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl skriver om en pågående «anti-hormontrend», om «skremselsbildet som er dannet den siste tiden» og om de mange kvinnene som slutter med p-piller på grunn av «det de opplever» som bivirkninger. De slå kjekt fast at de fleste bivirkninger forsvinner etter et halvt års tid, og at en rekke studier ikke har påvist noen sammenheng mellom p-pillebruk og nedstemthet — med andre ord akkurat det undersøkelsen til Karolinska Institutet faktisk fant. De forstår legene som reagerer på kvinner som «plutselig» opplever bivirkninger av noe som har vært i bruk siden femtitallet. Dette resonnementet virker basert på en noe begrenset erfaring fra forfattenes side. For man skal ikke lete lenge i en omgangskrets av kvinner, det være seg i tyve-, tredve- eller førtiårene, for å oppdage at kvinner har opplevd og snakket om disse endringene i kroppen i flere tiår. Da jeg nevnte dette i det åpne kontorlandskapet på jobb, kunne kollegaen som satt nærmest umiddelbart fortelle om hennes egen mors problemer med å finne et middel som ikke ga henne så tunge bivirkninger — på sekstitallet. Samtalene er ikke nye. Det som er nytt er at de kan leses på nettet, i stedet for å finne sted i en lukket, fortrolig krets.

Brochmann og Støkken Dahl skriver like ufortrødent at bivirkningene mange melder om antagelig skyldes tilfeldigheter, og at kvinner som tror de skyldes prevensjonsbruken, trolig gjør det fordi de har hørt at p-piller kan påvirke sinnsstemningen: «Ryktene om humørforandringer sprer seg som ild i tørt gress blant venninner og på nettforum, og pluselig begynner man å se egne opplevelser i et nytt lys».

Det er ikke vanskelig å se for seg reaksjonene på et såpass nedlatende avsnitt om det hadde vært en mannlig lege i sekstiårene som hadde malt frem bilde av kaklende kvinnegrupper som trekker hverandre opp i et nettbasert teselskap. Forfatterne sier i praksis at opplevelsen av bivirkninger handler om massesuggesjon, ikke medisin. De har for øvrig helt rett når de påpeker at det å lese om symptomer kan få noen hver til å føle at de har dem — av den grunn er det viktig alltid å understreke at mange ikke får bivirkninger, og at symptomene også kan ha andre årsaker. Resultatene fra Karolinska Institutet viser da også at det er mange p-pillebrukere som opplever at humøret er uforandret, eller som til og med får det bedre. Mange av studiene som er gjort viser da også til dels motstridende funn.

Men forfatterne tar ikke høyde for at mange kvinner faktisk kjenner sin egen kropp og sitt eget hode godt, reagerer når de merker at de forandrer seg — og deretter leter etter forklaringene. Unge jenter med mindre livserfaring og i en fase av livet der de forandrer seg mer, er mer tilbøyelige til å tenke at «det er sikkert bare jeg som er overfølsom» — og i «Gleden med skjeden» får de høre at joda, det er nettopp det de er.

Nå er det så klart ikke bare påstander forfatterne kommer med; de går gjennom en god del forskning. Men de er snare til å konkludere med at de studiene som heller mot at medikamentene kan ha uheldige bivirkninger, ikke påviser dette — og at store mengder forskning ikke har bevist det den prøvde å bevise. Det er interessant å sette dette opp mot uttalelsene til professor Angelica Lindén Hirschberg, som har ledet forskningsprosjektet med Karolinska Institutet, som påpeker at man vet altfor lite om p-pillens effekt på kvinners helse og at det er et stort behov for flere, randomiserte undersøkelser av typen de har gjennomført. Det påpekes at legemiddelindustrien har vist liten interesse for slik forskning og at det er vanskelig å gjøre placebostudier på fruktbare kvinner. I Norge har fastlege og universitetslektor Kari Løvendahl-Mogstad påpekt at det er vanskelig for leger å oppdage det om pasientene får bivirkninger når de ikke vet at de går på p-piller — fordi de har fått det av helsesøster. Hun er også kritisk til at jenter får en entusiastisk presentasjon av p-piller i glade brosjyrer i nydelige farger, der potensialet for bivirkninger ikke nevnes.

Diskusjonen om hormoner er vanskelig. Det er mange som med rette har villet bort fra et stadium der hormonelle svingninger kunne brukes som hersketeknikk mot kvinner — at de kunne bli forsøkt brakt til taushet med en antydning om at det var en viss tid i måneden. Men løsningen er ikke å underspille problemene knyttet til p-piller, selv om hensiktene er de beste. Det kan føre til at kvinner klandrer seg selv for opplevelser som skyldes medikamentene de tar — og at videreutviklingen av prevensjonsmidler ikke prioriteres. I stedet bør det være mulig å anerkjenne at hormoner påvirker både menn og kvinner — og at kvinner over hele verden burde være forunt å ha seksuell frihet uten å måtte leve med ubehag og tristhet. Dette burde være i tråd med den feministiske tankegangen som «Gleden med skjeden»-forfatterne bekjenner seg til: Man har kommet langt, men ikke langt nok. Og hvis man erklærer seg fornøyd, og bebreider andre som ikke gjør det samme, kommer man ikke dit man burde komme.

Men det var virkelig veldig sørgelig med den hunden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook