Jeg burde skjønt at noe var galt den ettermiddagen jeg satt og hulket til en episode av komitegnefilmserien «Futurama». Det var riktignok et riktig hjerteskjærende avsnitt, som tok publikum med tilbake til tiden før hovedpersonen Fry ble skutt inn i fremtiden — og tilbake til tiden han hadde forsvunnet fra, vår tid. Der hadde hunden hans fortsatt å sitte trofast utenfor butikken han sist hadde gått inn i, lengtende og ventende på at han skulle komme tilbake, helt til den døde av alderdom.

Da jeg satt der med tårene rennende nedover ansiktet — dette var ikke slike pene perletårer, det var full, rødflammete strigråt — hadde jeg hatt det sånn passe i et par måneders tid. Jeg var kvalm konstant, humørsvingende som en jojo og merkelig uinteressert i kroppskontakt med kjæresten jeg nettopp hadde blitt sammen med. Men jeg slo meg for det meste til ro med at det skyldtes stress, og at hverdagen hadde begynt å sige innover det faste forholdet, riktignok før jeg forventet. Det gikk nesten et år før jeg tok meg bryet med å lese pakningsvedlegget til p-pillene jeg hadde bedt legen om da jeg fikk kjæreste. Der sto det, på en pen liten liste over mulige bivirkninger, alt som hadde feilet meg det siste året. Jeg sluttet med p-pillene på dagen. Gradvis ble jeg meg selv igjen.