GUTTEN MED GULLBUKSENE: Stein Torleif Bjella handler helst dressen sin på UFF. Nå blir hans «Vonde visu» kåret til årets beste norske album av Dagbladets anmeldere.

Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet
GUTTEN MED GULLBUKSENE: Stein Torleif Bjella handler helst dressen sin på UFF. Nå blir hans «Vonde visu» kåret til årets beste norske album av Dagbladets anmeldere. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Bjellaklang

På med buksa, Stein Torleif Bjella. Dagbladet har kåret albumet ditt til årets beste norske utgivelse. Les hele kåringa her.

1. Stein Torleif Bjella
«Vonde visu»

Stein Torleif Bjella er et digert fjell blant små, grå steiner i et rootsorientert singer/songwriter-Norge. I hvert fall føles det slik når Bjella og Kjartan Kristiansen (DumDum Boys), ikke bare lett følger opp, men på mange måter forbedrer den to år gamle solodebuten «Heidersmenn».

Kjartan Kristiansens virkelig geniale produksjonsgrep er igjen den spektakulært intime plasseringen av Bjellas vokal. Ikke bare langt framme i lydbildet, men praktisk talt inni hodet ditt. Nå videreføres det spartanske, akustiske, saktmodige kassegitarlydbildet med noen heldige utvidelser. Den talentfulle strykerarrangøren Mari Persen kommer for eksempel og åpner opp nye rom og tilfører nyanser til de underfundige, humoristiske og svartkomiske tekstene.

Det er samtidig noe dunkelt, Neil Young/«Doom Trilogy»-aktig over stemningene på «Vonde visu» - en slags «On The Beach» fra Hallingdalen, uten storbyvampyrer og Charles Manson, men med en stor fauna av ulike bygdedyr, filmatisert av Bent Hamer, on location i ensomhetens og skyggenes dal.

Bjellas uttrykk er seriøs visekunst, men med tekster som godt kan fungere på et karikaturnivå: de har ofte noe Bukowski-aktig over seg i sin grovhogde mannsrolleretorikk og stolte evne til å gjøre talende detaljobservasjoner til slående énlinjere.

Bjellaklang

Men først og fremst handler Bjellas storhet om å fylle en krevende, litt sliten sjanger med en helt egen personlighet og et helt eget uttrykk. Kanskje det mest presise er å høre Bjella som the missing link mellom Townes Van Zandt og Øystein Sunde. Og kjære dere, livet vil være mye fattigere uten.

Først og fremst handler Bjellas storhet om å fylle en krevende, litt sliten sjanger med en helt egen personlighet og et helt eget uttrykk.

Anmeldt av Sven Ove Bakke (25. februar 2011)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

2. Jonas Alaska
«Jonas Alaska»

Jonas Aslaksen, alias Jonas Alaska, er en 23 år gammel mann med akustisk gitar og munnspill, ikke ulik en viss mann fra Minnesota som nylig fylte 70 år. Og - det er alltid plass til en «ny Dylan».

Han er ikke like ung som Sondre Lerche var da han debuterte, men jeg får den samme følelsen av å høre et låtskrivertalent som har noe stort på gang - og som blir en stund.

Og - han har allerede rukket å gjøre seg bemerket, blant annet under Bylarm i februar og på Øya-festivalen i august.

Jonas Alaska, med utdannelse fra McCartney-skolen, eller Liverpool Insitute for Performing Arts som den egentlig heter, har bare gitt ut to singler før han her slår oss i hodet med en imponerende langspiller. Det vil si, langspiller er vel å ta i, her klokkes ti låter inn på 32 minutter...

Til gjengjeld er det 32 meget vel anvendte minutter.

Bjellaklang

Det er noe mildt, Simon & Garfunkel-aktig over folk-pop-musikken til «guttungen» fra Åmli i Aust-Agder. Tankene går også til kanadiske Ron Sexsmith.

Her hjemme kan det dras sammenlikninger med Jim Stärk, Thom Hell og en artist som hadde fortjent å være like stor som dem, Nordgarden. Plata er da også produsert av gitarist og vokalist Hell, sammen med bassist Even Ormestad og Aslaksen sjøl.

Blant musikerne er også Martin Horntveth, Marius Graff og Jonas' bror Thomas Aslaksen, mens Marit Larsen låner ut korstemmen sin.

Det er også noe gammelt over lydbildet, tidvis minner det om popmusikk fra seint 60-tall og tidlig 70-tall - med litt «Doors-orgel» og piano fra David Wallumrød og behagelige gitarer som smiler mer enn de bjeffer. Stemmen hans er mild og nærmest fortrolig.

Jonas Alaska skriver alt materialet sjøl, og ved siden av sansen for enkle, men fengende melodier, har han et godt grep om tekstene. Og med ett unntak er det ikke en sint, ung mann, dette, det dreier seg heller ikke om de fundamentale spørsmålene. Alaska serverer små, hverdagslige betraktninger og problemstillinger, men synger også om klassemotsetninger («You'll Never Sit Next To Me»), døden (nesten helt nedstrippede «October») og kjærligheten («Mary, I'll Remember This»).

Anmeldt av Øyvind Rønning (24. september 2011)

Hør albumet i Wimp.

Hør albumet i Spotify.

3. Montée
«Rendition of You»

La oss smake litt på noen begreper: «Sofistikert pop». «Intelligent pop». «Flinkispop». Den elitistiske dimensjonen her har lange tradisjoner fra kritiker- og fanperspektiv, en tanke om at «den beste musikken» bare kan nytes av et fåtall «kjennere», og at «folket ikke forstår».

Hvis noen norsk plate i 2011 fortjener å trenge gjennom de tjukke bæreveggene i elfenbenstårnet, så er det Montées andre album «Rendition of You».

Folket fortjener å oppleve en av norsk musikks mest sprengkreative menn akkurat nå - Anders Tjore (Turns, The Apricot) - finpusse sin indre David Bowie, og samle opp, foredle og iscenesette sine beste popideer sammen med gitarist Erlend Mokkelbost og de øvrige Montée-kollegene slik det gjøres her.

Bjellaklang

«Rendition of You» kan selvsagt lyttes til som et album med overdrevent selvsikker platesamlerrock for viderekomne. Den trykker på alle de rette knappene hos den type «kjennere» som gladelig omfavner musikk som dette, gjerne i fred fra Hvermansen: Musikk med meget korrekt beige musikalsk fargetone, en temperert kakao av funk, soul og danserock, med popkrem og afrokrydder som kan nytes på eksklusiv vinyl i små opplag.

Men det behøver ikke være slik.

Det er også popmusikk som er så fengende og så oppsiktsvekkende tilgjengelig at den nesten konsekvent hever seg over referanserytteriet. Albumet inviterer til splintring av forutinntattheter og myter om den smarte popmusikkens konstruerte overlegenhet og begrensete begeistringspotensial.

Dagens popklima innbyr til triumferende enkeltlåter, og Montée har allerede delt ut «Faith» og en av fjorårets beste norske enkeltlåter «Ghost». Det er mer der de kommer fra.

«Closer to You» som med avsats i et ganske streit, enkelt rockvers blir til himmelstormende, euforisk dansepop. «Staying Up» er stampende disco med rockefot, men igjen kommer et av disse vanvittige refrengene og tar låten rett til himmels. «Crystal Shore» funkler i mykpopens solnedgang.

Dessuten: omslagene i streamingtjenestene er noen usle piksler store og et så vidt ansiktsløst band som Montée (med unntak for bassist og medieyndling Maya Vik) kan i en anbefalingsorientert lenkeøkonomi nå langt utenfor den lille menigheten.

Albumet foredler, rendyrker og strømlinjeformer ideene fra den utmerkede, Spellemann-vinnende debutalbumet «Isle of Now», bare på en enda mer fengende, enda mer luksuriøs, enda mer glamorøs måte. Dansemusikk mer for hodet og hjertet enn beina, kanskje. Den mest anstrengte, kantete hvitfunken er slipt ned noe, med det resultat at Montée her når helt nye nivåer av lyttervennlighet og åpenhet.

La nå ikke de kresne grinebiterne få ha Montée for seg selv.

Anmeldt av Sven Ove Bakke (5. april 2010)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

Bjellaklang

4. Lars Vaular
«Du betyr meg»

Første gang jeg satte på bergensrapperens fjerde soloalbum, tenkte jeg (en smule skuffa) at «ja vel ja, dette var jo overraskende minimalistisk, sobert, nedpå. Ikkeno «Rett opp og ned», null «Solbriller på», her er vel ingen hit». Runde to, seinere på dagen og «jo da, hører han har galvanisert raptekno-uttrykket fra sist, men er det ikke litt introvert, kjedelig, tamt?».

Jeg hadde ikke skjønt en dritt., for tredje gangen steg «Du betyr meg» opp av havet som en annen Ursula Andress og tok meg fullstendig på senga. Samarbeidet mellom lyrikk og musikk åpenbarte seg som en aldri så liten triumf. Nå har Vaulars tekstunivers alltid vært interessant, om enn noen ganger litt for politisk korrekt (det er ikke akkurat nyskapende med Siv Jensen-dissing), men på «Tåken» fikk han meg for første gang til å ta meg til hjertet og tenke «au».

På sitt fjerde album har Lars Vaular knekt emokoden, noe som for eksempel gjør at både «Frykten» og den John Olav Nilsen-gjestende «Som i en siste dans» har en dybde det er vanskelig å se paralleller til i norsk rap. Og som resulterer i at dette ikke bare er ei plate for vanlige rapfans, men også for dem som vanligvis ikke liker sånt, men setter pris på et stykke ærlig norsk tekst.

Samtidig er plata også full av spikk. På den godbrisne «Superlative», for eksempel, der gutten blant annet lirer av seg artigheter som «hvis vi var hinduer ville vi bli gjenfødt som chlamydia» (og ja, det rimer på bergensk). Produksjonene til Anand Chetty og Thomas Eriksen veksler da også mellom elegant synthmelankoli og mer teknofiserte partystemning, flytende melodiøse partier og grimete rytmeseksvenser. Uansett er det hele tiden cool. På Steve McQueen-vis.

«Du betyr meg» viste seg bare å være en litt sjenert plate, som det tar tid å bli kjent med. Det andre Lars Vaular lærer oss er nemlig at vi ikke skal skue hunden på hårene. Noe han selv debatterer i åpningssporet, hvor han har møtt ei jente, men ikke helt lever opp til forventningene hennes: «Jeg var ikke gangster, det var kanskje et problem, hun sa jeg var for pen, hun sa jeg var for pen for det her. Men jeg er aldri for pen for pønk».

Anmeldt av Sigrid Hvisten (28. oktober 2011)

Hør albumet i Wimp.

Hør albumet i Spotify.

5. John Olav Nilsen og gjengen
«Det nærmeste du kommer»

John Olav Nilsen er en poet av den gamle skolen. En fordømt faen som smir sine setninger med selvdestruktiv skjønnhet. En hvileløst vakker ranglefant som forelsker seg i like vakre og hvileløse jenter. Livet er en ulvhund som sakte, men sikkert river John Olav Nilsen i stykker, og han har ikke noe annet valg enn å synge om det: «Åh nei her kommer virkeligheten/som selv på sitt beste bare e middelmådig».

Jammen bra han har en Gjeng i ryggen.

Bjellaklang

På «Det nærmeste du kommer» er det, som på den klassikerutropte debutplata «For sant til å være godt»fra 2009, ordene som er sentrumet i gjengens musikalske univers: den hjerteskjærende drabantbyrealismen, de bitre livserfaringene, de dødsdømte kjærlighetserklæringene. Og så er det det fine, da, at ordene er innsnirklet i en slags kronglete norsk postpunk. Det skrangler som ei ølkasse.

De melankolske, men likevel dansbare melodiene dyttes framover av enkle, men insisterende riff a la The Cure og Joy Division. John Olavs vokal slingrer i valsen, men er så himla følsom at man av og til bare må ta seg til hjertet. Okei, så er det ingen anthems av «Diamanter og Kirsebær»-kaliber. Og nei, plata er ikke umiddelbart like fengende som debuten. Den tar litt mer tid. Er vanskeligere på et vis, men på mange måter også bedre: John Olavs skingrende gauling på «Skrekkfilm» og tromme/gitar-samarbeidet på «Fra livet og ned» beviser for eksempel en gang for alle at en låt ikke trenger å være perfekt for å være fantastisk. Den trenger bare nerve, og det er det sabla mye av på «Det nærmere du kommer». Fy søren, jeg trenger en drink.

Anmeldt av Sigrid Hvidsten (4. februar 2011)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

6. Turns
«Out»

I sju år har det vært snakk om debutalbumet fra Oslo-baserte Turns, og idet man sluttet å tro det skulle komme, er det her plutselig.

Hovedmann Anders Tjore har blant annet vært opptatt med Montée, i tillegg vil ryktene ha det til at betydelig flikking, justering og en rekke pålegg har måttet til før han var tilfreds med sitt verk.

Så er dette også blitt uhyre sofistikert, rikholdig og ambisiøs popmusikk, vel verdt ventetiden.

Man kan muligens si det høres ut som Jim O'Rourke bakket av Prefab Sprout, for å strekke seg ut etter to trygge referanser i mylderet.

Selv om «Out» muligens kan fremstå som noe avansert, særlig på grunn av bandets interesse for third stream-musikk som preger deler av albumet, bør du gi det en sjanse.

Bjellaklang

Selv hadde jeg en sterk romjulsopplevelse der vinterlandskapet på omslaget og gitarsoloen på «Do It Again» smeltet sammen og resulterte i uventet ekstase.

Slike øyeblikk dukker stadig opp når man borer seg innover mot albumets kjerne, kan jeg love.

Anmeldt av Eirik Kydland (28. desember 2010)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

7. Razika
«Program 91»

Som kjent skjer mye godt i Bergensbaserte øvingslokaler, og med den tristmuntre singelen «Vondt i Hjertet» svingte de fire jentene i Razika seg indie-elegant inn som nykommer i runddansen av begeistring for gourmetleverandører som Fjorden Baby! og John Olav Nilsen & Gjengen.

Debutalbumet «Program 91» entrer scenen med drømmeutgangspunkt i norsk inidesammenheng - utgitt på kredible Smalltown Supersound og produsert av Matias Tellez - med påfølgende forhåndshype og dertil tilhørende fallhøyde.

Heldigvis er Razika noe av det beste som skal skje indie-entusiaster denne våren.

«Program 91» er deilig uanstrengte 34 minutter, hvor skranglete girlgroup-estetikk krysses med skakke skariff og sval vokal. En ytterst nedstrippet produksjon draperer «Program 91» med en kledelig demofølelse, men dermed har Razika også lite staffasje å gjemme seg bak.

Grepet fungerer - albumet har mengder musikalsk karisma og energi - selv om det tidvis blir noe selvrepeterende.

Bjellaklang

Hovedinnvendingen mot plata finnes i den språklige todelingen norsk/engelsk. «Aldri», «Eg Vetsje», «Middelalder» og allerede nevnte «Vondt i Hjertet» har stødig ganglag på unge, stilsikre indieben, mye takket være uimotståelig norsk språkføring.

Dessverre faller de engelskbaserte sporene i noe mindre god jord hvor språkbildene på langt nær har samme vekstvilkår - de ungdomskonstruktivistiske skildringene tilsidesettes totalt i møte med strålende eksempler på morsmålet.

Selv om noe finpuss på formelen gjenstår er «Program 91» en besnærende debut fra et interessant band - noe å glede seg over i lang tid framover.

Anmeldt av Julia Pettersen (26. april 2011)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

8. Ane Brun
«It All Starts With One»

Ane Brun skulle spilt inn «It All Starts With One» i 2010, men måtte utsette det på grunn av samarbeid med verdensartister som Peter Gabriel og Ani DiFrancio. Et luksusproblem, altså.

Men her er det, hennes fjerde studioalbum - i en de luxe-utgave med en ekstra cd med åtte spor, hvorav én er et liveopptak og tre er coverlåter.

Jeg har valgt å forholde meg til standard-cd-en på ti spor, også fordi det ville være urettferdig å trekke for at bonus-cd-en kanskje har et par låter som vi strengt tatt kunne klart oss greit uten.

Men - det er en bonus-cd man blir glad i, kanskje mest fordi den har noe løssluppent og upretensiøst over seg.

Bjellaklang

Den er dessuten enda mer nedstrippet. Det musikalske bakrommet, i tillegg til Bruns fantastiske stemme, fylles stort sett av Martin Hederos' lune og kontrollerte pianotoner - her også.

For deg som mener Ane Brun er best når hun synger intense og bitende kjærlighetssanger som «My Lover Will Go» (2005), kan «It All Starts With One» by på utfordringer. Det er et modig steg hun tar, og hun gjør det ikke lett for lytteren. Det er hennes privilegium, og det resulterer i fengslende tonekunst - også mye takket være produsent Tobias Fröberg.

Albumet er med andre ord ikke like umiddelbart som Bruns tidligere utgivelser, men den som lytter vil ha igjen for å bruke tid på det.

Og - om du lytter til Ane Brun for første gang - vil det umiddelbart slå deg at det er lenge siden du har hørt en mer særegen vokalist. Det finnes ikke maken! Stemmen hennes er skjør, sårbar og insisterende, og hun er en av ganske få artister som evner å bruke den som et instrument.

Og - aldri har du hørt henne synge som i «Do You Remember», som har et anstrøk av kabaret over seg - og der den svenske folkduoen First Aid Kit korer.

Det er den eneste låten på dette albumet hvor du hører en bassgitar (Peter Morén fra Peter, Björn and John) - i tillegg til tre trommer!

På de andre ni klarer hun seg uten, for eksempel kan ei basstromme eller to eller et keyboard fungere minst like bra. Gitarer høres bare unntaksvis.

Dette bidrar også til et særdeles luftig lydbilde, og du tenker slett ikke over at det mangler noe når du for eksempel hører «Whatever Happened With You And Him» med 13 «dramatiske» og flott arrangerte strykere. «Worship» høres ut som den kunne vært fra ei plate med lo-fi-guruer som Bonnie «Prince» Billy eller Devendra Banhart, særlig på grunn av José Gonzáles' medvirkning på vokal.

«One» er inspirert av revolusjonen i Egypt. Igjen står trommer og perkusjon sentralt, ved siden av Hederos' piano.

Ja, «it all starts with one», og i dette tilfellet heter hun Ane Brun.

Bjellaklang

Anmeldt av Øyvind Rønning (9, september 2011)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

9. Rumble In Rhodos
«Signs of Fervent Devotion»

«Dette er strukturert villskap - med refreng!», skriblet jeg ned om singelen «Soft Insulated Days» fra tredjeplaten til Rumble In Rhodos, og både beskrivelsen og utropstegnet viser seg å være gyldig for hele langspilleren.

Dette er energisk, intrikat, pulserende musikk som slekter på hardcore, progrock og powerpop. At The Drive-In-referansen er nok fortsatt uunngåelig - mye på grunn av den skarpe vokalstilen, kvikkheten og det stikkende gitarspillet - men Follo-kvintetten har likevel skapt seg et tydelig særpreg gjennom oppfinnsom og gjennomarbeidet låtskriving.

Sangene tar stadig nye vendinger og trekker overraskelser ut av ermet, enten det er en kosmisk synthlinje eller tepper av støy. Timingen i spor som «Oasis Inside Out», «Carve Visage» og «Different Orbits» er også verdt å legge merke til - melodi, harmoni, kaos og dissonans er utporsjonert perfekt.

Albumet buler dessuten av smittende hengivenhet og eksplosivitet, passelig temmet av en stram produksjon. Tematisk og holdningsmessig utstråler Rumble In Rhodos en urban rastløshet og tung dystofrustrasjon som burde gi gjenklang om du synes verdenssituasjonen er i overkant mørk, men først og fremst er «Signs Of Fervent Devotion» en inspirerende rockeplate det er forbannet gøy å høre på.

Anmeldt av Eirik Kydland (4. april 2011)

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

10. Jarle Bernhoft
«Solidarity Breaks»

Bjellaklang

Bernhoft er blitt kalt Norges nye soulkonge. Jeg vet ikke hvor stor konkurransen er om akkurat den tronen, men Bernhoft kan i hvert fall sies å jobbe effektivt med tradisjonene, samtidig som han tilfører dem både modernitet og personlighet.

Plata åpner med et kraftig riff, sterk rytmikk og høy energi på «Sing Hello & Some More», som blant annet rommer en sterk munnspill-solo fra Knut Reiersrud. En låt som «A Bad Place To Reside» henter insprasjon fra tidlig blues, med klappende komp og dyp slidegitar, den inkluderer dessuten lyder fra en flaksende fugleflokk. Musikken er rik på detaljer, frambrakt både via electronica og akustiske instrumenter. Plata er variert i uttrykket, men samtidig trofast mot sitt eget prosjekt.

Bernhoft har en smidig og dynamisk stemme, som behersker både ballader («Stay With Me») og kompliserte former for snakkesynging («Come Talk»). Han synger dypt, som i «Control», men stiger like raskt opp i falsett, som i koret på samme låt. Mykheten i tonen og sansen for det melodiøse kan minne om Stevie Wonder, eller kanskje en nyere sanger som Raphael Saadiq.

Bernhoft var vokalist og låtskriver i sukessbandet Span, men sluttet nærmest idet karrieren var i ferd med å ta av for å bli soloartist. Han har utgitt et studioalbum («Ceramik City Chronicles», 2008) og et livealbum («1:Man 2:Band», 2010) tidligere og har ellers medvirket på konserter og plateinnspillinger med en rekke norske artister.

Det virker som om all denne erfaringen samler seg på dette nye albumet, der han har hatt hjelp av britene Ed Harcourt og Jimmy Hogarth samt den norske pianisten David Wallumrød. Den profilerte Fredrikstad-produsenten Fred Ball har sittet bak spakene. Veldig mye har Bernhoft likevel gjort selv. Han spiller en rekke instrumenter og har stort sett stått for tekster og musikk.

«Solidarity Breaks» rommer en frodig jungel av soul i alle varianter, og avslutter med en ekspedisjon ut i rommet; «Buzz Aldrin», åpenbart inspirert av Johan Harstads roman «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?». Strålende utført, dette må da være et gjennombrudd.

Anmeldt av Fredrik Wandrup (1. februar 2011)

Hør albumet i Wimp.

Hør albumet i Spotify.

11-20:

11. Taake

«Noregs Vaapen»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

12. Fjorden Baby

«Se deg rundt i rommet»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

13. Martin Hagfors

«I Like You»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

14. 120 Days

«120 Days II»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

15. Proviant Audio

«Real Love Tastes Like This»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

16. Siri Nilsen

«Alle snakker sant»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

17. Team Me

«To The Treetops»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

18. Jenny Hval

«Viscera»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

19. Marit Larsen

«Spark»

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.

20. The Captain and Me

«Migrant».

Hør albumet i Wimp.
Hør albumet i Spotify.