Bjørn Berge

Berge kan godt bytte ut mitraljøsen med sprettert litt oftere.

CD: For mye av én ting kan bli i meste laget. Bjørn Berges sjette soloplate er mer av det han har gjort før, selv om han her igjen er aleine med gitaren - slik han også kan oppleves live. Haugesunderen har bygd seg opp et solid image som «Mr. Stringmachine» og nå som selvbestaltet «King of delta-funk» og «The funkiest man...ever» .

Det forplikter. Uttrykket er tøffere, brystkassa større, tatoveringene flere og gitarspillet enda raskere. Men det er i de rolige øyeblikkene, som i et par av de egne låtene og Keb' Mo's slideøvelse «Every Morning», han stråler mest. Og det er når han «harver» over gitaren han blir minst interessant - selv om jeg er svak for hans versjon av Motörheads «Ace Of Spades». Berge er utvilsomt både flink og rask og funky, men han gjentar seg selv også. Det blir mye brøling og lite føling - noe jeg tror en utenforstående produsent kunne gjort noe med.