Bjørn Eidsvåg

Bjørn Eidsvågs album nummer 16 er ikke mer enn et drøyt minutt gammel før lengsel og savn nevnes første gang.

På «Tapt uskyld» takker Eidsvåg familien for å være utholdende med hans selvopptatthet. Takknemligheten burde muligens gjelde publikum også, for vi snakker om en artist som er notorisk selvransakende og utleverende på grensen til det selvdestruktive. Navlebeskuende? Ja, det også til tider.

Eidsvågs prosjekt er å dvele ved egen tro og tvil, egen angst, avmakt og vakling, i vissheten om at dette er allmenngyldige problemstillinger.

Lenge var hans publikum en engere krets som hadde hang til å krafse i platebutikkenes kristenpop -hyller. Til slutt ble han allemannseie. Ikke fordi han har inngått kompromisser, men fordi han har evnen til å kommunisere med mennesker i deres søken, fordi han snakker med og ikke til .

Ingen oase

Mye av Eidsvågs suksess er selvsagt også tuftet på hans fine låter. Størst tetthet av perler finner vi på «Passe gal» (1983) og «På leit» (1984). Sanger som «En dag», «Eg ser», «Føtter på fjell» og «Kyrie» kan tas fram i dag - vel 15 år etter at de ble laget, uten at de har mistet sin kraft.

Bjørn Eidsvåg har en meget jevn katalog å se tilbake på, men for låtskriveren Eidsvåg har ikke 90-tallet vært noen oase. Vi må tilbake til 1992 og «Til alle tider» for å finne Eidsvågs siste utgivelse av virkelig varig verdi. Eidsvågs siste album er stemningsmessig ikke ulik nettopp «Til alle tider». «Tapt uskyld» er kompromissløs i sin lavmælthet.

Komplett stemning

Det begynner riktig så bra med «Bakom». Bakom Eidsvågs lengsler, klager og stønn hører vi en eneste stor bjørneklem av en låt. Seinere behages man av roen i materialet, smakfullheten i Håkon Iversens produksjon og fintfølelsen i instrumenteringen. Den lune vintermelankolien og den antipompøse grunnholdningen gjør «Tapt uskyld» til en komplett stemningsplate.

Og drøye 20 år etter at han satt på bakerste benk og søyt, våger fortsatt Eidsvåg å ta opp de store spørsmålene. I «Tilgi» ber han for eksempel om tilgivelse for de ugjerningene Kirken har utført og fortsatt utfører.

Om 15 år...

Han har lyriske og interessante refleksjoner over eksistensielle problemstillinger det tilsynelatende er umulig å få noe klart svar på. Han evner å være viktig og relevant, men viser også repeterende tendenser.

Låtmessig blir «Tapt uskyld» aldri noe mer enn en halvgod plate. Det er ikke mange sanger vi husker om 15 år her. Plata fungerer som en gjennomarbeidet helhet, som 46 minutter med kvalitetstid foran peisen. Men enkeltlåtene strever med å stå på egne bein. De strever med å by på mer enn øyeblikkets behag. Det er ikke helt nok så lenge Eidsvåg både har beveget og berørt oss tidligere.