I TV-SERIEN: Dennis Storhøi som Bjørn Henriksen i «Kampen om tungtvannet». Foto: Filmkameratene AS/Jiri Hanzl
I TV-SERIEN: Dennis Storhøi som Bjørn Henriksen i «Kampen om tungtvannet». Foto: Filmkameratene AS/Jiri HanzlVis mer

Bjørn Henriksens plass i norsk historie

Det er ingen tvil om at Henriksen er modellert etter et historisk forbilde.

Meninger

Bjørn Henriksen har gjort seg bemerket på TV-skjermen. Gjennom seks episoder har vi fulgt Hydrodirektørens strev med å slukke den tyske tungtvannstørsten. Etter først å ha vært svært så samarbeidsvillig, kom han i nest siste episode på bedre tanker, skrudde igjen kranene og lot seg arrestere. Jeg har ikke sett siste episode, men jeg antar at Henriksen etter sin tilbakekomst fra tysk fangenskap i mai 1945 blir hyllet som krigshelt. Antakelig får vi også et hint om at Hydro og Henriksen aldri skulle bli ansvarliggjort for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten. Slik var det nemlig i virkeligheten.

Som historiker gleder jeg meg over at hele Norge sitter benket for å se et svært vellykket historisk spenningsdrama. At filmskapere må få lov til å dikte i møte med det historiske materialet har jeg få problemer med. Likevel synes jeg det er synd at vi er blitt fratatt muligheten til å bli kjent med virkelighetens Bjørn Henriksen. Han var tross alt en av forrige århundrets mest sentrale næringslivsledere.

I filmen om Thor Heyerdahl ble virkelige personer gjort ugjenkjennelige. I tungtvannsfilmen er grepet nærmest motsatt: Her framstår fiktive personer som svært gjenkjennelige. For det er ingen tvil om at Henriksen er modellert etter et historisk forbilde. Bjarne Eriksen kom med i Hydros toppledelse på 1930-tallet. Som dreven forhandler ble han snart uunnværlig for generaldirektør Axel Aubert. I 1931 ble Eriksens satt til å håndtere den dramatiske streiken på Menstad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ofte forsvarsminister Vidkun Quisling som gjøres ansvarlig for at militæret ble satt inn mot arbeiderne, i virkeligheten skyldtes det Eriksens arbeid i kulissene. Eriksen og Aubert ville demme opp for arbeiderbevegelsen fremmarsj og sørget for at Hydro støttet partier på høyrefløyen. I september 1940 donerte selskapet 25 000 kroner til Nasjonal Samling.            

Okkupasjonen satte Hydro på store prøver. Ledelsen kom til at selskapet var best tjent med en samarbeidslinje. Foruten å forplikte seg til tungtvannsleveranser inngikk selskapet et nært samarbeid med Luftwaffe og kjemigiganten IG Farben om produksjon av aluminium og magnesium på Herøya. Økonomisk var tungtvannet ikke så viktig for Hydro, det var derimot lettmetallet som skulle gi flere industrielle ben å stå på. Aubert var hovedarkitekten bak samarbeidslinjen, men i juni 1941 trakk han seg tilbake og overlot generaldirektørstillingen til Bjarne Eriksen. Det er fra dette punktet av at forholdet mellom fiksjon og virkelighet begynner å slå krøll på seg.

Mens filmskaperne sender Eriksen til Rjukan som underordnet direktør med ansvar for tungtvannet, ble virkelighetens Eriksen værende i Oslo med ansvar for Hydros samlede virksomhet. I filmen får vi inntrykk av at det er sprengningen av tungtvannsanlegget som får Eriksen til å revurdere sin linje. Det gjorde han i første omgang ikke. Mens de allierte håpet at aksjonen ville føre til en langvarig stopp i produksjonen, tok det i virkeligheten bare noen uker før Hydros ingeniører og arbeidere - Telemarks antihelter - hadde gjenoppbygget og utvidet anlegget. Bjarne Eriksen var ennå en samarbeidets mann.

Først etter at amerikanske bombefly hadde ødelagt de produksjonsklare lettmetallfabrikkene på Herøya sommeren 1943 innså Eriksen at noe måtte gjøres. Tyskerne krigslykke hadde snudd, og Hydro befant seg langt ute på den gale siden. Da han høsten 1943 ble bedt om å trappe opp tungtvannsproduksjonen nektet han, ble arrestert, og sendt i tysk krigsfangenskap. I London noterte Leif Tronstad i dagboken at Eriksen hadde «reddet seg fint med sin nuværende holdning».

På skjermen, som i virkeligheten, manøvrerte Hydro seg mot slutten av krigen over på den rette siden. Pengegaven til NS ble for småtterier å regne i forholdt til de fire millionene som ble stilt til hjemmefronten disposisjon i krigens siste måneder. På vei hjem fra tysk krigsfangenskap stoppet Eriksen i London og vendte hjem i britiske uniform. Dette forhindret likevel ikke at Hydro ble etterforsket for økonomisk landssvik etter krigen.

Lettmetallsamarbeidet ble ansett å være mer problematiske enn tungtvannet. Mens tungtvannsproduksjonen i noen grad kunne sies å ha vært påtvunget, framstod Hydros lettmetallsatsning både som frivillig og høyst ønsket. I sin forklaring la Eriksen vekt på at det var Aubert som hadde brakt selskapet inn på samarbeidskursen, og underspilte at han selv hadde vært Hydro øverste leder gjennom det meste av krigen. Aubert var på dette tidspunktet død.

Sett med dagens øyne kan det være vanskelig å forstå at Hydro ikke ble tiltalt for økonomisk landssvik. I samtidskonteksten var det nok mer forståelig. Som landets viktigste eksportbedrift var Hydro tiltenkt en sentral rolle i gjenreisningsarbeidet. Å skulle støtte seg til et skandalisert Hydro var antakelig ikke noe den sittende regjeringen drømte om.

Mens etterforskningen pågikk ble det klart at amerikanske myndigheter ikke ville frigi to millioner dollar som Hydro hadde til gode i USA. Amerikanerne krevde at norske myndigheter avga en erklæring om at selskapets ledelse ikke var mistenkt for utilbørlig samarbeid med tyskerne. Amerikanerne fikk sin erklæring, undertegnet av justisministeren til og med, til tross for at Hydros ledelse med Bjarne Eriksen i spissen faktisk var under etterforskning. Etter at selskapet nå nærmest var frikjent av landets politiske ledelse var det kanskje ikke så rart at påtalemyndigheten droppet saken?

I årene etter krigen har Hydro solt seg i glansen av sabotørenes innsats og blant annet bidratt til årlige markeringer av begivenheten på Vemork. At aksjonen ikke minst var nødvendig på grunn av Eriksens samarbeidslinje har i liten grad blitt tematisert.

Filmskaperne har satt et interessant søkelys på krigsårenes økonomiske kollaborasjon - et kapittel av vår historie som ennå ikke er godt nok utforsket. Litt synd er det likevel at Bjarne Eriksen forblir værende i fiksjonens halvskygge. Han hadde fortjent en tydeligere plass ikke bare i filmhistorien, men også i norsk samtidshistorie. Mon tro om det hadde vært mulig å underslå identiteten til en så sentral aktør om vedkommende hadde vært virksom innenfor politikken eller kulturlivet?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook