Bjørn Sundquist

Han har halt i land flere seirer på film og tv og i teatret enn de aller fleste nålevende norske skuespillere. Nå kommer han som detektivhelt Konrad Sejer på tv i Karin Fossum-krimmen «Sejer - se deg ikke tilbake», nøyaktig samme figur som vi nylig så på kino i «Evas øye». Vi kan altså snakke om en dobbelt Sejer for Bjørn Sundquist.

Norske film- og teaterkritikere vil faktisk få problemer med å peke på jobber Bjørn Sundquist har gjort dårlig. Selv er han langt mer kritisk.

- Vi hadde et møte med begge regissørene for å drøfte hvordan vi skulle gjøre denne karakteren. Berit Nesheim, som skulle lage kinofilmen «Evas øye» og Eva Isaksen, som skulle lage «Sejer - se deg ikke tilbake» for tv.

- Jeg fortalte dem hvordan jeg tenkte meg personen Konrad Sejer, og de var enige. Dette var våren 1998, forteller Bjørn Sundquist.

- «Sejer - se deg ikke tilbake», som nå blir vist over fire episoder på NRK1, ble laget først. Det betydde at Konrad Sejer var nokså etablert som person da opptakene til «Evas øye» startet. Det var ikke så mye Berit Nesheim kunne si til det.

- hvordan oppsto din Sejer-figur?

- FØRSTEINNTRYKKET ER VELDIG VIKTIG.

Og i den prosessen som fulgte var det viktig for meg å komme tilbake til den første gjennomlesningen og gjennomleve den overraskelsen jeg fikk av denne figuren, og så utdype karakteren med det jeg hadde lært av ham siden og det jeg kunne bruke fra meg selv.

- Konrad Sejer, Karin Fossums helt gjennom alle krimbøkene, er en ganske stengt mann. Han har valgt å være stengt, blant annet på grunn av omstendigheter i sitt eget liv - nemlig konas død åtte år før handlingen utspiller seg. For min egen del lager jeg en fabel om ham som ikke står i boka. Også før konas død var han en reservert mann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tre om Bjørn
Tre om Bjørn Vis mer

- Han er ikke usympatisk, men han slipper ikke folk innpå seg. Datteren utfordrer ham, men han vil ikke ha noe av det og blir mer og mer lukket. Han får respekt blant kollegene, men når noen insisterer på å komme nær, vil han slippe å bli involvert i noe følelsesliv.

- Som etterforsker beundrer jeg ham voldsomt, sier Sundquist, som strengt tatt aldri har gjort noe research på politiarbeid.

- Sejer har en fin blanding av analytisk kompetanse og intuisjon som gjør ham til en bra etterforsker. Det er alltid bra å spille en mann som vet hva han gjør. Og det er en helt, dette, på en måte.

- Hvor mange slike Sejer-personer har du spilt?

- INGEN. INGEN ER LIKE.

Men i alle roller har jeg meg sjøl med. Det spiller strengt tatt ingen rolle hvilket yrke man har, om han er politimann, prest eller journalist. Det er mennesker det handler om. Det interessante er hvordan de handler i konfliktsituasjoner.

- Jeg har spilt andre politifolk. Billy T. i Anne Holts «Salige er de som tørster» er en helt annen person enn Sejer. Utgangspunktet er at politifolk er omtrent som andre folk når de snakker sammen, de sladrer og står i. Skjønt Sejer er ikke sånn. Til gjengjeld kan han lytte. Han får mennesker til å åpne seg.

- Både Sejer og Billy T. er storvokste personer. Hvorfor de valgte meg er ikke godt å si. Begge disse to har nok sider som jeg kjenner igjen i meg selv. Det er det som er så fantastisk i denne jobben. Vi får ta ut ting som andre knapt kan tillate seg på julebord. Og får betalt for det. Det er fantastisk. Vi får leve ut fantasiene våre.

- Når du nå har gjort den samme figuren med forskjellige regissører, men både for tv og på film, er det da noen forskjell på hvordan du jobber i de forskjellige mediene?

- Nei. Tv er film. Arbeidsmessig er det helt identisk. Så kan man si at film er best på kino.

- DU HAR LEVD ET LIV MED MANGE SEIRER.

Nevn noen av høydepunktene.

- eg kan stå mest inne for ting jeg har gjort på teatret. Det er mitt «sted». Film blir alltid en ekstrajobb i Norge. Det som har vært nærmest meg, som jeg har gjort best, er «Hamlet». Mye av det jeg har gjort best har jeg gjort med Stein Winge som regissør. Som «Merlin» på Det Norske Teatret, en fantastisk teateropplevelse. Det var seks timer teater, og vi bodde nærmest på teatret. Det ble teater døgnet rundt.

- et utrolige med slike oppsetninger er at man blir så sinnssvakt sliten, det er som å gå en 15-kilometer på ski hver dag. Likevel blir du bare i bedre og bedre form. Når du får det til, får du bare mer og mer energi.

- Poenget er at det må være artig å holde på. Du må være glad, uansett om det er tragedie eller komedie du spiller. Det er selvfølgelig sjelden det slår til. Det er langt mellom drammene, også i denne bransjen. Men det kan inntreffe når alt stemmer, og det er god kjemi mellom dem du jobber med. Da skal det mye til at det ikke blir bra, uansett hva kritikerne måtte si.

- DU HAR OGSÅ EN LANG FILMKARRIERE.

Der er du mer kritisk?

- Jeg har sett meg selv på film, det skjer jo ikke så lett på teatret. Da blir man veldig subjektiv. Jeg irriterer meg alltid over ting jeg kunne eller burde ha gjort annerledes. Det er også stadig opptak som blir godtatt, ofte på grunn av tidsnød, som på teatret ville vært en prøve. Man har langt mindre kontroll over det man selv gjør på film.

- Likevel har du fått et dryss av priser for filmrollene dine?

- Ja, det er hyggelig, det. Men jeg sitter likevel og vet hva jeg kunne gjort bedre. Den rollen jeg har vært mest fornøyd med på film var faktisk en rolle som kirketjener i en Kirkvaag-Lystad-Mjøen-sketsj som varte i åtte og et halvt minutt. Jeg fikk jobben dagen før og stilte opp nærmest på sparket. Det syntes jeg var ganske bra. Da lo jeg faktisk selv.