Bjørn Torske

Tromsø-torsken er tilbake.

CD: Hvis man søker på Bjørn Torske i Dagbladets tekstarkiv, skipper alle notisene om klubbkvelder, Bergens-bølgen og Tellé-arrangementer, og dukker dypt ned til, ja la oss si tusenårsskiftet, kommer man over et interessant vendepunkt i norsk musikkhistorie. I innlegget «Kom deg på klubb, Keilhau!», datert 10. August 1999, hudfletter Thomas Strzelecki Aftenpostens Lars Keilhau, etter at kulturjournalisten hadde uttrykt skepsis over at DJ-er kunne få platekontrakt. Kommentaren var en maktdemonstrasjon: Bort med kulturdinosaurene, framtida er elektrisk!

Seigt og smørrete

Der Bjørn Torskes «Nedi Myra» (1998) og «Trøbbel» (2001) representerte denne formen for elektronisk opprørstrang, er «Feil knapp» kanskje beviset på alt har roet seg litt ned - blitt voksent. Det er ikke nødvendigvis en dum ting, å lytte til «Feil knapp» føles som å vade i glidende sommervann. Plata består av behagelig og lindrende mykhouse. Duben på «Kapteinens skjegg» er seig og smørrete. «Loe Bar» roterer sakte rundt sin egen akse mens Torske gjør bitte små rytmeendringer underveis, og på «Spelunker» får dataspillmusikken (nok en gang) sin fortjente oppreisning.

Do the konga!

Men selv om «Hatten passer» pisker opp stemningen med plystrerefreng og kongabeats, diskoen sitter løst og lydbildet er luftig og porøst, er det ikke like begeistrende utfordrende som på de tidligere platene. Når man hører platene back to back , er det dessverre de to første som blir hengende igjen på repeat.