Bjørneboe-biografien knuser mytene

Men Rems agenda er provoserende, mener anmelder.

NIHILISTEN: Tore Rem dveler i sin nye bok ved det motsigelsesfulle ved Bjørneboes posisjon: Som en autoritet på autoritetsfornektelse, som i liten grad skilte mellom legitim og illegitim autoritet. Her er Bjørneboe fotografert i 1967. Foto: FRA BOKA
NIHILISTEN: Tore Rem dveler i sin nye bok ved det motsigelsesfulle ved Bjørneboes posisjon: Som en autoritet på autoritetsfornektelse, som i liten grad skilte mellom legitim og illegitim autoritet. Her er Bjørneboe fotografert i 1967. Foto: FRA BOKAVis mer

||| ANMELDElSE: Andre bind av Tore Rems monumentale Bjørneboe-biografi foreligger nå. Den handler om den radikale perioden av Bjørneboes liv, 1959- 1976.

På 60-tallet forlot Bjørneboe antroposofene, den konservative presse og riksmålsbevegelsen og nærmet seg radikalismen. Han publiserte i avisene Orientering, Dagbladet og på det nystartede Pax forlag. Han innledet et samarbeid med kulturradikaleren og Dagblad-skribenten Helge Krog og sto også på god fot med Sigurd Hoel og Arnulf Øverland.

«Rasjonalisten vokser, mystikeren avtar», skriver Rem treffende.

Radikaliseringen fører til at Bjørneboe ofte hevder det motsatte av det han tidligere har ytret. Men han er ikke mer rasjonell enn at han fortsatt er levende opptatt av astrologi og tror på skjebnen.

Bjørneboe kalte seg selv nihilist, og det betydde for ham å ikke overta holdninger fra fortida uten å ha undersøkt dem selv. Han var imot enhver autoritet; det viktigste var individet og dets frihet. Han bekjente seg til anarkismen og bekjempet staten. Rem dveler ved det motsigelsesfulle ved Bjørneboes posisjon: «Bjørneboe er blitt den kanskje største autoriteten på autoritetsfornektelse». Han har rett i at Bjørneboe skiller dårlig mellom legitim og illegitim autoritet, og at han går for langt i å angripe makten som sådan.

Bjørneboe-biografien knuser mytene

Men samtidig oppviser Bjørneboe en utpreget medfølelse med andre, mer individualistisk er han ikke. Identifikasjonen med andre smerte driver mange av de litterære prosjektene, slik som engasjementet i Torgersen-saken. Han er på jakt etter noen å forsvare, slik at han også kan få muligheten til selvforsvar, skriver Rem.

Bjørneboes egne erfaringer med fengselsvesenet, enten det nå er sedelighetssaken i ungdommen eller den seinere promilledommen, blir utgangspunktet for hans kritikk av rettsvesenet.

Den fremste fienden er formyndermenneskene. De har uvilje mot å gå ned i seg selv og kjenne på smerten. I stedet søker det makt over andre, og har en forkjærlighet for å utøve den i retts- og skolevesenet. Omvendt oppfattet Bjørneboe selve ødeleggelsen som noe kreativt. For alternativet er tilstiving. Og ofte klarer han å vende det negative til kunst, selv om det rakner på slutten. Bjørneboe utvikler en historiefilosofi som dyrker outsideren og avvikeren. For ham er det de mørke skikkelsene i historien som driver utviklingen videre. Rem påpeker med rette at dette fører til en romantisering av nullpunktet, katastrofen og lidelsen. I et privatbrev fra begynnelsen av 60-tallet formulerer han noe av en livslov:

«Vil man menneskelig og kunstnerisk videre, da må man systematisk bryte i stykker sine vaner og ødelegge sine gamle meninger. Bare en bevisst gjennomført nedrivningsprosess av vaner og fordommer kan holde et menneske levende.»

Selv om Bjørneboe nå ville befri mennesket fra Gud og skape frihet, så kan dette livssynet føre til en usunn Kristus-identifikasjon. «Diktere og masochister/ Drankere og morfinister» bærer tornekrone og framstår som de egentlige sannhetsvitnene.

Dette minner mer om dekadensens estetikk enn for eksempel forfatteren Klaus Rifbjerg, som hevder at kulturradikaleren må ha «højt humør og løftet hale».

Tore Rem har gjort et imponerende arkiv- og kildearbeid. Han kommer sjelden med direkte vurderinger. Selv om tonen ikke er så syrlig som i bind 1, har han likevel vært selektiv i bruk av sitater fra forfatterskapet for å vinkle Bjørneboe på en negativ måte. Formålet er å avmytologisere en myteomspunnet forfatter. Rem (f. 1967) har under masken av objektivitet og saklighet foretatt et oppgjør med sin foreldregenerasjon - 68-erne. Det er ytterst sjelden at dette kommer direkte til uttrykk i de to bindene, men av og til blir agendaen synlig.

Rem beskriver «den verdikonservative antroposofen som ble æres-sekstiåtter». Bjørneboe vil ha ungdommen til makten, fordi «oldinger i alle land har forenet seg». Rem bryter her inn i kronologien og framholder at Bjørneboes «prognoser i større grad skal komme til å gjelde den ungdomsgenerasjonen han tok i forsvar, sekstiåtterne, enn datidas eldre. Snart slipper de til - og blir sittende». Dette utbruddet fra en fremadstormende 40-åring er ikke basert på dokumentasjon.

Den morsomme historien om da Arne Næss og Bjørneboe inntok NATO-hovedkvarteret på Kolsås, leser Rem «ute av sammenheng» «som en fortelling om to selvsikre og lekne herrer - begge overklassegutter - med like suveren mangel på autoritetsfrykt». Bjørneboe som drittsekk og skipsredersønn fikk vi ettertrykkelig framstilt i del 1. Men er virkelig autoritetsfrykten mindre i overklassen enn i middel- eller arbeiderklassen? Det belegges ikke.

Et tredje eksempel er Rems behandling av høyesterettsdommen om Uten en tråd. Rem kolporterer Erling Sandmos versjon av høyesterettsdommen, nemlig at «landets øverste domstol forholdt seg til gjeldende rett» og utøvde «sunt litterært skjønn». Diskusjonen her i avisen i 2005 der Høyesteretts angivelige «heroiske» opptreden ble imøtegått av Frederik Wandrup, Paul Knutsen og andre, nevnes ikke. Sandmo er tilfeldigvis også en av de utvalgte som har lest hele Rems manuskript på forhånd og blir takket spesielt bak i boka.

MED KONA: Jens og Tone Bjørneboe. Bilde fra boka.
MED KONA: Jens og Tone Bjørneboe. Bilde fra boka. Vis mer

De siste 200 sidene viser at «Bjørneboes liv ikke egner seg til romantisering». Den som har heroisert den forsofne mannen med det knuste smilet fra intervjuet med Haagen Ringnes, vil måtte revidere sin oppfatning. I perioden 1973- 76 antar biografien tragiske dimensjoner, og ingen kan unnlate å bli grepet av en ensom, alkoholisert manns på vei mot selvmordet.

Rems usentimentale teknikk med å la fakta tale for seg, fungerer utmerket i beskrivelsen av Bjørneboes siste år.

Bjørneboe smeltet sammen med de sakene han kjemper for. Radikaleren ble en slags performanceartist, en intellektuell som ofret seg selv på mediekannibalismens alter. Som Rem sier, så anerkjenner ikke Bjørneboe lenger skillet mellom privat og offentlig, forfatter og forteller. Rems bok er ytterst aktuell i den pågående debatten om litterær bruk av eget liv. Bjørneboes selvutleveringer blir massive mot slutten og inngår i et selvdestruktivt liv som ender i selvmord. Det er ingen god reklame for et prosjekt à la Knausgård.

Rems bok anbefales alle som er interessert i norsk radikalisme på 60- og 70-tallet. Kildearbeidet er imponerende og har ført Bjørneboe-forskningen et langt stykke framover. Men Rems agenda er provoserende. Forhåpentligvis vil andre enn antroposofene kjenne sin besøkelsestid denne gang.

Eivind Tjønneland er professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, oversetter og faglitterær forfatter.