Bjørneboe kan ikke temmes

Tore Rem svarer Peter Normann Waage.

|||Kronikk 13102009 Det er trist at Peter Normann Waage (7. oktober) hevder å ha blitt skuffet over min Bjørneboe-biografi, Sin egen herre . Uten at jeg er trygg på at jeg forstår hans argumentasjon, er Waages konklusjon at jeg framstiller Jens Bjørneboe som «usivilisert». Og «villmannen» det her er snakk om, skal være antroposofen Bjørneboe. Den overveldende positive mottakelsen av Sin egen herre er blitt etterfulgt av voldsomme utfall fra antroposofisk hold, i Dag og Tid, Dagbladet, Klassekampen og Morgenbladet. Jeg velger å tro at det bekrefter bokas betydning.

Det var et tidsspørsmål
før også Waage, den siste av de sentrale antroposofer som ennå ikke hadde ytret seg, meldte seg til tjeneste. Mon tro om han har gått til boka med et like fordomsfritt sinn som han bedyrer for overfor Dagbladets lesere. Med Bjørneboe i sentrum har jeg blant mye annet forsøkt å skrive viktige deler av antroposofiens historie i Norge. Jeg oppvurderer antroposofenes betydning, men forbeholder meg også retten til å være kritisk. Dette synes å ha støtt mot bevegelsens egen tradisjon for biografi- og historieskriving.

For Rudolf Steiner
skulle biografier være eksemplariske. De skulle demonstrere hvordan de store individer hadde en bevissthet om sitt kall og sin storhet allerede før de ankom neste inkarnasjon. Min tilnærming har vært en annen. Hittil har mine antroposofiske kritikere konsentrert seg om politiske personkarakteristikker («politisk korrekt» og «i venstreradikal tradisjon») og vage beskyldninger om «faktafeil». Waage prøver en ny vri: Jeg er en som «ikke liker Jens Bjørneboe»! Slik argumentasjon gir meg assosiasjoner til den delen av det norske utdanningssystemet som var SVs hovedsatsningsområde i forrige Stortingsperiode. Der man altså lovte full dekning.

Det er nytteløst å konkurrere i kjærlighetserklæringer. La meg i stedet si at jeg har ønsket å nærme meg Bjørneboe så åpent som mulig, i et forsøk på å komme bak mytene og fortellingene som så lenge har ligget fast. Jeg har prøvd å la et stort, nytt kildemateriale forme mitt bilde, gjennom en tilnærming preget både av empati og av en sunn kritisk holdning. Jeg hadde aldri gjøvet løs på dette enorme prosjektet hvis det ikke var noe ved Bjørneboe og hans rolle jeg ønsket å forsvare. Men jeg har følt en sterkere forpliktelse overfor kildene til hans liv enn overfor mine egne tidligere oppfatninger av hvem han var. Kanskje ville også Waage, om han et øyeblikk hadde tatt av seg sine sterkeste antroposofiske lesebriller, oppdaget en mengde nye sider ved denne skikkelsen, sider som aldri før er blitt belyst.

De siste ukenes antroposofidebatt har ført til en større utlufting enn jeg hadde lagt opp til. I Morgenbladet har Jan Erik Ebbestad-Hansen ettertrykkelig dokumentert en rabiat antisemittisme og Holocaust-fornektelse hos ham som lenge var antroposofiens lederskikkelse i norsk offentlighet, Alf Larsen. Selv har jeg måttet påpeke at også Antroposofisk Selskaps formelle leder, generalsekretær Conrad Englert, kunne hevde at «jødenes skjebne er fremkalt av dem selv». Her er det knapt nok jeg som har noe å forsvare. I Sin egen herre skildrer jeg Bjørneboes usedvanlige krigserfaring, men jeg peker på at det dreier seg om en mellomposisjon. Jeg slår ettertrykkelig fast at Bjørneboe ikke var nazist — og han var slett ikke antisemitt. Men han og hans nærmeste var tyskvendte og tenderte mot å åndeliggjøre krigsvirkeligheten. Uten at denne historien blir fortalt, er det vanskelig å forstå mye av det Bjørneboe siden foretar seg. Waage foretrekker generelle beskyldninger.

Men på et par punkter i sin kronikk er han konkret. Det gjelder påstanden om at jeg ikke belegger Bjørneboe-vennen Kalle Brodersens nasjonalsosialisme i ungdommen. Denne finnes dokumentert i brev og i et Bjerke-portrett. Også beskrivelsen av Bjørneboes forsøk på å melde seg til tjeneste ved krigsutbruddet, har grunnlag i kilder. Siden skulle forfatteren selv komme til å se dette som komisk. Det mest uheldige ved denne debatten er at antroposofene skyver Bjørneboe foran seg. Slik setter de bevegelsens interesser foran den biografertes.

Bjørneboe skulle komme til å anses som ytterst usivilisert i sin egen tid, ikke minst av antroposofene selv — etter at han hadde brutt med bevegelsen. Da han på begynnelsen av 1960-tallet engasjerte seg politisk, følte han seg sveket av sine egne og reagerte sterkt mot det han oppfattet som bevegelsens konservatisme, sekterisme og dogmatisme. Til gjengjeld karikerte de ham og hva han sto for. Med sitt angrep på min person ønsker Waage tydeligvis å appellere til Bjørneboes forsvarere. Selv har jeg nok større tillit til nåværende og tidligere Bjørneboe-lesere. Jeg vil håpe at de er skeptiske til autoriteter, at de er åpne mot virkeligheten, at de ønsker å se solide begrunnelser for hvorfor deres egne forestillinger om Bjørneboe kanskje bør utvides, nyanseres, forandres. At de verken nøyer seg med fortellingene de har fått overlevert eller med antroposofisk rosemaling. Kanskje ønsker de til og med å lese boka for å dømme selv.

Det blir vanskeligere å opprettholde enkelte myter etter dette. Men det er ikke sikkert at Jens Bjørneboe dermed framstår som mindre, eller som mindre vesentlig. «Sannheten er aldri ren,» skrev en av den unge Bjørneboes helter, Oscar Wilde, «og sjelden enkel.» Selv ville jeg kanskje erstattet «sannheten» med ord som «virkeligheten» eller «historien». Det er nettopp en fremmed Bjørneboe som slipper til i Sin egen herre, en de færreste vil kjenne på forhånd. En som gjennom antroposofien, kunne man si, en stund ønsker å la seg temme. Men selv om Bjørneboe i deler av denne fortellingen er antroposof, vil han neppe noen gang komme til å gå opp på antroposofisk formel. Til det var han for mye av en villmann.