Bjørneboes kamp for Torgersen

I 1972 startet Jens Bjørneboe et voldsomt felttog for å få gjenopptatt saken mot Fredrik Fasting Torgersen. «Uten ham hadde jeg ligget på kirkegården,» har Torgersen uttalt.

Statsadvokat Lars Frønsdal gikk forleden til det skritt å anbefale alle «interesserte» i den såkalte Torgersen-saken å få tak i Michael Grundt Spangs bok «Torgersen-saken» fra 1973, en bok som med André Bjerkes ironiske formulering er «en komplett, journalistisk briljant redegjørelse for aktoratets hypotese». Frønsdal rådet derimot ikke publikum til å skaffe seg de essayene som i utgangspunktet fikk Grundt Spang til å skrive sin bok; en serie krasse debattartikler om Torgersen-saken som dukket opp i norsk presse i løpet av 1972. Forfatteren av disse artiklene var Jens Bjørneboe.

BJØRNEBOES ARTIKLER artikler er uten tvil det viktigste grunnlaget for den debatten som fortsatt raser rundt saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Bjørneboes engasjement, hans ironiske retorikk, hans provoserende framgangsmåter, hans uredde anklager - alle disse sidene ved hans virksomhet som samfunnsrefser var i Torgersen-saken med på å skape en folkelig opinion. Det er denne opinionen det norske rettsapparatet - for anledningen representert av Hr. Frønsdal - hardnakket nekter å lytte til når man med nebb og klør motsetter seg en gjenopptakelse av saken.

Bjørneboe konkluderte allerede tidlig på 1970-tallet: «Ytterst forstemmende er det også at påtalemyndighetene har ydet en så voldsom motstand og vist en så intens motvilje mot gjenopptakelse av saken, at dette har skapt det inntrykket at politi og påtalemyndighet ikke tør, ikke våger å innlate seg på en gjenopptakelse i normale former. Det som i dag gjenstår, er en utilfredsstillende og uklar mistillit til norsk rettsvesen, _ noe som ingen vil være tjent med i det lange løp.»

EN AV DE STERKE SIDENE ved Jens Bjørneboes forfatterskap var hans evne til å se saker i en større sammenheng. Ofte var han også forut for sin tid. For Bjørneboe ble kampen for å få Torgersens sak gjenopptatt en forlengelse av hans langvarige kamp på mange fronter. I bakgrunnen ruvet hans livslange, kunstneriske forsøk _ helt fra romanen «Før hanen galer» (1952) _ på å trenge inn i det ondes problem. Siden 1959 _ nærmere bestemt julaften _ gjorde han norsk rettsvesen til en helt konkret skyteskive i denne kampen. Etter selv å ha sonet en promilledom, rykket Bjørneboe ut med en oppsiktvekkende artikkelserie om forholdene i norske fengsler. Han anklagde de juridiske myndighetene for tortur og drap i artikler som på samme tid var retoriske mesterstykker og ugjendrivelige i sin dokumentasjon.

Ondskap var for anarkisten og humanisten Jens Bjørneboe ensbetydende med maktmisbruk, med «adgang til å påføre andre mennesker smerte». I et klima der ropet om hardere straff - særlig for unge lovbrytere - runget i debatten, gjorde Bjørneboe i 1959 oppmerksom på at hardere straffer ikke løste noe som helst, særlig ikke «åndelig nød og desperasjon».

BJØRNEBOE VAR BLANT DE MANGE NORDMENN som i 1958 lot seg overbevise av presse og påtalemynigheter om at Torgersen var skyldig i drapet i Skippergata. Desto større var overraskelsen da han høsten 1971 ble presentert for saken i alle detaljer. 3. februar 1972 sier han til Dagbladet:

- Torgersen ble dømt på indisier. Det fantes ikke et eneste sikkert bevis på at han var gjerningsmannen. Jeg vet ikke om Torgersen var skyldig eller ikke i det han ble dømt for. Men jeg vet at grunnlaget for å dømme ham skyldig var for tynt. Hele saken bærer preg av unøyaktigheter og slurv. Jeg vil finne ut om Torgersen virkelig er skyldig.

Og dermed begynner rabalderet. Bjørneboe tråkker til mot myndighetene, ikke minst mot aktor i Torgersen-saken, L.J. Dorenfelt, som i retten kom med sin følelsesladde og etter hvert klassiske anbefaling: «Dette mennesket må aldri mere slippes løs på det norske samfunnet.» Dorenfelt og Bjørneboe hadde møttes før. Dorenfelt var aktor i saken mot «Uten en tråd», der han fikk Bjørneboe dømt og bøtelagt for utukt. For Bjørneboe representerte Dorenfelt alt som var tvilsomt ved det norske rettsapparatet, med sin intense vilje til å få tiltalte dømt, enten de het Torgersen eller Bjørneboe.

BJØRNEBOE SLOSS IKKE BARE for Torgersen. Som alltid sloss han mot dumhet og ikke minst skråsikkerhet. Den ene etter den andre av Torgersen-sakens sakkyndige ble hudflettet. «De sakkyndiges skråsikre opptreden i retten er en trussel mot rettssikkerheten,» skrev han. «Skråsikkerhet er ikke det samme som rettssikkerhet. Skepsis er bedre.»

Bjørneboes artikler gjenspeiler den frie intellektuelles inngrodde mistro til autoriteter. Hånlig harselerer han over en medisinsk sakkyndig rapport om Torgersen der tiltalte nærmest blir latterliggjort fordi han har praktisert «noen ubehjelpelige forsøk på maling etter prospektkort og diktning uten rytme og rim». Bjørneboe svarer med å sørge for at Gyldendal-direktør Brikt Jensen utgir Torgersens dikt. «Kunne du tenke deg å sende kontrakten til Torgersen i fengslet, _ det vil sikkert bli en glede for ham å undertegne den første forlagskontrakten,» skriver Bjørneboe til Jensen.

TORGERSEN BLE OMSIDER SLUPPET UT, etter 16 år i fengsel. Før den tid hadde Bjørneboe samlet tusenvis av underskrifter til fordel for en gjenopptakelse av saken. Han hadde også skrevet et effektivt skuespill som gjorde sterkt inntrykk _ ikke minst på den unge generasjonen. Fasting Torgersen har selv uttalt om Bjørneboe at «uten ham hadde jeg ligget på kirkegården». Etter at de to møtte hverandre første gang St.Hans-aften 1972, ble de gode venner. «Du har gjennom mange år skrevet om sorg og elendighet,» skriver Torgersen til Bjørneboe fra fengslet. «Begriper du ikke at dette er i ferd med å slite deg ut? Hverken du, jeg eller andre kan arbeide med slikt stoff uten at det setter sine spor. Kan du ikke som medisin skrive om noe «pent og hyggelig? Skriv og bygg opp en ny klode _ hvor alle er glade i hverandre. Der kan du plante skoger og fjell og vann og brusende fossefall.»

FORTSATT KASTER TORGERSEN-SAKEN dype skygger over norsk etterkrigshistorie. Den mistilliten til rettsvesenet Bjørneboe skriver om, er ikke blitt mindre med åra. Snarere tvert imot. Viktigere enn noensinne er det at norsk rettsvesen viser en vilje til å ta et oppgjør med fortida _ selv om det kan være smertefullt. Når Bjørneboe valgte nettopp de juridiske myndigheter til sin hovedfiende, var det fordi det er i rettssalen grensene for frihet, sannhet og demokrati i et samfunn blir satt. Bjørneboe var opptatt av verdighet. Og av mot. Som han skriver i et brev til Torgersen: «I mine øyne er feighet den største av alle forbrytelser.»

TAKKNEMLIG: - Uten ham hadde jeg ligget på kirkegården, har Fredrik Fasting Torgersen uttalt om Bjørneboes kamp.