NY PLATE: Ingrid Bjørnov har suksess på scenen, men treffer ikke like bra på plate. «Jugekors og sørgerender» er hennes tredje soloalbum, og det er seks år siden sist. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet
NY PLATE: Ingrid Bjørnov har suksess på scenen, men treffer ikke like bra på plate. «Jugekors og sørgerender» er hennes tredje soloalbum, og det er seks år siden sist. Foto: Sveinung Uddu Ystad / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Ingrid Bjørnov - «Jugekors og sørgerender»

Bjørnov faller mellom flere pianokrakker

Morsom på scenen er ikke nødvendigvis det samme som morsom på plate.

ALBUM: Det er ikke alt som bør overføres til albumformatet. Ingrid Bjørnov har stor suksess på scenen, men er ikke like interessant som plateartist. Hverdagsbetraktningene hennes blir liksom morsommere når hun sitter på krakken ved et piano - på en scene - enn når hun snakker eller synger til oss via stereoen.

Jugekors og sørgerender

Ingrid Bjørnov

3 1 6
Plateselskap:

Grappa / Musikkoperatørene

«Faller mellom for mange stoler.»
Se alle anmeldelser

Lenge leve popen

Det er 37 år siden «Første akt» med Dollie de Luxe, og «Lenge leve livet», med diagonalgang og tøyfiller i håret, er bare et fjernt minne (det er gått 33 år nå).

Mye vann er rent i Hobølelva siden den gang, og Bjørnov har skapt seg en karriere som en av våre fremste komikere, en slags yngre, feminin utgave av Victor Borge: Flink pianist og kjapp i replikken. Så hvorfor skjærer det seg når hun gir ut plate?

Morsomt?

Det første spørsmålet må bli: Er det morsomt? Det neste må bli: Er det pop?

Begge deler er vanskelig å få til, i hvert fall samtidig, og svaret på begge spørsmålene er dessverre ofte nei.

Tre (av fem faste musikere) håndterer flygel og andre tangenter, og alle er flinke folk (Javed Kurd og Jon-Willy Rydningen i tillegg til Bjørnov sjøl). Det fungerer best analogt, og ikke så greit når det blir for «syntetisk».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bjørnov & Co. faller rett og slett mellom flere stoler her. Eller pianokrakker, da.

Popklassiker

«Hopp da» har for eksempel en morsom tekst om å vente, på vær, på kongen, på et signal, på et hopp, men det heftige og noe overlessede popkompet forstyrrer mer enn det understøtter teksten.

Både den og en låt som «Astrofrisør» er gode eksempler på sanger der teksten slåss litt med musikken. Det flyter ikke, og musikken må forsere mange «fartsdumper» underveis. Det er fort gjort når det blir såpass teksttungt.

«Frysepinn og friluftsmann» er en fin betraktning, trolig selvopplevd, om noe mange par vil nikke gjenkjennende til. Her funker det også musikalsk. «Lån meg en linse» er en helt ok, kabaretaktig vise med gjenstegitarist Øystein Sunde, som Bjørnov har turnert med de siste månedene.

Rørende

Mest vellykket er likevel singelen «For kort perrong», en tragikomisk, litt seig pop/country-sang om togproblemene på Østfoldbanen, og framfor alt Bjørnovs nakne tolkning av «Den du veit» (1981), skrevet av hennes venn Marius Müller.(1959-99). Bjørnov og pianoet er mer enn nok til å begå en rørende versjon av en låt som er blitt en norsk-på-norsk-klassiker. En enkel, men like fullt mektig avslutning på et ujevnt album.

24. august har Bjørnov premiere på sitt nye sceneshow «Steinway to Heaven». Det har jeg tro på.