Bjørnson og Nobelprisen 1903

Tildelingen møtte motbør.

NÅR VI SKAL

minnes at det er 100 år siden dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson fikk Nobelprisen i litteratur, er det grunn til også å huske at det slett ikke var allmenn glede over denne æresbevisningen. I 1903 begynte unionsstriden med Sverige samtidig å nærme seg sitt klimaks. Dagbladets lesere den gang fikk en kraftig påminnelse om at det var sammenheng mellom disse to forhold.

Like før jul i 1903 står det nemlig en eksplosiv artikkel i Dagbladet, signert J.Worm-Müller. Her tar artikkelforfatteren et drabelig oppgjør med dikterhøvdingen fordi han har sviktet i unionskampen. Særlig forarget er kritikeren overfor det han kaller Bjørnsons servile opptreden i Stockholm da han mottok Nobelprisen fra kong Oscars hånd. Overskriften over artikkelen er «De bonede gulv», og spiller på at Bjørnson her skulle ha glidd på parketten. Hovedpoenget er en lite dulgt påstand om at Svenska Akademien har gitt prisen til Bjørnson fordi han har snudd i unionsstriden, fra en ganske ettertrykkelig motstand mot unionen til nå å gå inn for forhandlingslinjen.

«Gjennom hele Oscar IIs regjeringstid har det mellom dynastiet Bernadotte og dynastiet på Aulestad hersket et motsetningsforhold som i sin tid var like ved å føre til en sak for majestetsforbrytelse», heter det i artikkelen. Men nå er den bitre striden endt og huset Bernadotte er unektelig gått triumferende ut av den.

ARTIKKELFORFATTEREN

harsellerer videre over den «trohjertige Aulestad-gubbe» som erklærte at han trodde så snille konger og dronninger bare eksisterte i eventyrene. «Hvor enfoldig landsens virker ikke dette uttrykk - som en gammel bonde som tar treskoene av seg før han gjeng inn i storstova».

Artikkelforfatteren sier at Bjørnson har sviktet , ja, ganske enkelt forrådt den sak som han har kjempet for. Da hjelper det ikke om Bjørnson hele sitt liv som en rasende har kjempet for Norges likestilling innen unionen, når han svikter på sine gamle dager.

Hvem er så J. Worm-Müller som har skrevet artikkelen? Mistanken kunne naturligvis gå mot den senere professor og Venstre-politiker Jacob Worm-Müller. Men han var uskyldig. Derimot hadde professoren en 18 år eldre fetter som hadde samme navn, og som var journalist av yrke. Han hadde blant annet utfordret litteraturkritikeren Georg Brandes så grundig at denne hadde stemplet ham som Norges nasjonalløgner. Denne Jacob Worm-Müller var sønn av ingen ringere enn Amalie Skram så han hadde noe å slekte på. Det var han som var synderen.

Men sannelig får Bjørnson-kritikeren svar på tiltale i svenske aviser, så kraftig at han finner at han må svare i Dagbladets spalter. Han siterer Svenska Dagbladet som snakker om personlige gemenheter overfor Bjørnson og om «gallesprengthet», om «råhet» og «lav kultur». De svenske avisene er, sier han, forbitret over at vi har brutt gjennom frasenes flom og festenes røkelse. Derfor bruker de så grove ord. Men vi nordmenn er jo vant til å bli skjelt ut for å være råbarket og ukultiverte når vi uforbeholdent sier broderfolkene vår mening. Den slags kunster lar vi oss ikke imponere av!

Året etter oppføres Bjørnsons skuespill «Daglannet» som han har tilegnet Svenska Akademien. Og nå graves stridsøksen opp igjen av Dagbladets litteraturkritiker L.H., som i sin anmeldelse av stykket anklager Svenska Akademien for å ha gitt Bjørnson den litterære Nobelpris som en belønning for hans politiske innsats.

DETTE FORARGER

til de grader Bjørnsons venn, litteraturforskeren Christen Collin, som tar til kraftig motmæle og sier at L.H. har servert en grov injurie mot atten ansette og uavhengige menn i vårt naboland, bygget bare på mistanke, uten faktisk belegg.

Men denne debatten kommer i skyggen av et nytt innspill i Dagbladet den 6. desember 1904. Da kan avisen sitere fra den lille (og ukjente) publikasjonen Forposten som har et knallhardt utfall fra Knut Hamsun i form av et åpent brev til Bjørnson. Slik innleder han brevet: «Tillat en gammel beundrer og lærling å henvende seg til Dem i et åpent brev i dag». Hamsun minner sin kollega om da han sto frem for folket og stred mot kongens absolutte veto. «Når De nå blir beskyldt for «politisk frontforandring», så svarer De at De ikke har forandret deres front. De har bare forandret «taktikk». De er blitt gammel, Mester, det er saken. Og gid De ikke var blitt gammel. De stod i sytti år på den ene side, i Deres enogsyttiende fant De at Deres plass var rettelig på den annen side. Alderdommen tror alltid at den blir visere og visere, mens den i virkeligheten som oftest blir dummere og dummere. Alderdommen blir stundom så dum at den selv tror at den er vis. De trodde sikkert at den plass De hadde hatt i to menneskealdre, var en ravgal plass og De byttet. Men hadde De stått hvor De sto, Mester, også i de år De ennå har igjen å leve, da ville både Venstre og Høire, ja svenskene med, ha ydet Dem en ærligere takk og aktet Dem høyere enn nå.

Og så reiste De til Stockholm. Det var et overmåte ondskapsfullt spill av skjebnen at denne reisen måtte følge så fort etter Deres forandring av «taktikk». Det så så dårlig ut. Vi sto igjen og tenkte at den syttiårige skulle ikke trenge inn i nytt land. Deres dikterry var stort nok før, og De mener visstnok heller ikke selv at det ble større med Nobelprisen. Hvorfor De da mottok denne gave under mistenkelige omstendigheter angår Dem selv. Men mer enn Dem og flere enn Dem», skriver Hamsun. «Alle andre kunne ha gjort hva De gjorde i 1903, vi kunne gjort det. Men De skulle ikke gjort det», slutter brevet.

DET ER STERK KOST.

Men også Hamsun får svar på tiltale, og det fra et ganske spesielt hold. Litt ut i desember bringer nemlig avisene et nytt åpent brev: «Kjære Bjørnson. Hamsuns åpne brev til deg har gjort meg harm. Jeg vil du skal vite at mange med meg føler den samme harme». Brev-skriver er Edvard Grieg.

Grieg er virkelig ergerlig på Bjørnsons vegne: «Enhver insinuasjon om at du skulle ha kjøpt Nobelprisen med den såkalte politiske frontforandring er så uverdig som vel mulig. Hva skal man si til det å tiltro en mann som deg, som med livet bak deg har nådd berømmelsens tinder, å tiltro deg et så elendig streberi! Hvor upsykologisk er det ikke! Det er jo til en umulighet grensende usannsynlighet!»

Grieg viser til Hamsuns utsagn om at han har hørt forskjellige åpenbart kritiske utsagn på sine reiser: «Det Hamsun har hørt er bare hatets, smålighetens og sladderens kobbel. Det er en ulykke at Hamsuns stil er så fengslende at den hypnotiserer leseren og lamslår hans sunne omdømme. Derfor blir hans påstander farlige. Han forstår inntil virtuositet å ligge på lur bak fine ord».

«At du skulle ha avslått Nobelprisen? Ha, ha, jeg må le. Hvorfor? Er det kanskje som jeg sa til deg på Aulestad: Den fordømte Nobelprisen! Den vil først lære deg, den store optimist, å kjenne menneskenes treskhet! Men hva skal man si til Hamsuns beveggrunner? Om hans politiske - og umenneskelige mistenkeliggjørelse? Tro mig, Bjørnson, intet klart, uavhengig tenkende menneske i Norges land er et øyeblikk i tvil om at du har handlet som en mann. Og derfor: Ære være deg og takk!»

Men debatten dør ut, for nå er det større ting på gang: Unionsstriden går inn i sin aller siste fase. Og da har man annet å diskutere enn litteraturprisen.