Bjørnstads rom for tvil og tro

Ketil Bjørnstad er ute med del II av sin kvartett - et band som fra nå av likegjerne kalles The Sea, eller hva?

 Det er ikke så lett å komme til «saken» når intervjuobjektet heter Ketil Bjørnstad. Det er liksom så mye å snakke om; han er en mann du kan snakke med om alt mellom himmel og jord - og det er sjelden man møter noen som har så mye fornuftig å si, om alt mellom himmel og jord.

 - Det har kommet så mye på en gang de siste årene, sier han.

 - Og det har ingenting å gjøre med at du framprovoserer situasjonen der «alt kommer på en gang»...?

 Han smiler, og svarer beskjedent at vi ikke på noe vis må tro han klager.

 - Jeg lever mye, og har virkelig ofte tid bare til meg selv og mitt. Men arbeidet med trilogien satt meg til veggs; jeg hadde et sammenbrudd for to år siden.

Om å spille fort på ECM

Han sier den nye plata «hviler i seg selv»; ingen dårlig karakteristikk. (Se anmeldelse i vår plateseksjon.)

- Om man betrakter den som programmusikk er det åpenbart at havet kan storme, og at det ligge blikk stille. Men kan havet aldri gå fort?

 - Du, den dagen jeg får lov å spille fort på ECM, da er det... ja, da må det være full freebag; Cecil Taylor! Men «Mother» er faktisk kledd i et tilnærma rockekomp... Manfred hater pianister som spiller fort, og på en måte begynner jeg å bli enig med ham.

 - Keith Jarrett har da fått lov?

 - Keith Jarrett får lov til å gjøre hva han vil, når han vil, og hvor han vil. Det er vel ikke pent å si det, men på sett og vis han har han ødelagt mye for klodens øvrige pianister. Det er bare ikke mulig å finne opp så mye krutt på en gang. Se på Bobo Stenson; først nå har han virkelig funnet sin egen personlighet.

Det store rommet

- «The Sea«; skal vi betrakte det som musikk om havet?

 - Jeg er grunnleggende skeptisk til ladede titler, men «The Sea» er såvidt abstrakt at... vel, jeg liker det som betegnelse på «rom»; både kvartetten og plata har stort rom.

 - Men jeg vegrer meg virkelig for programmatiske erklæringer av typen «i dag var det kuling, derfor ble musikken slik og slik». Jeg er en hjelpeløs bygutt som aldri kunne sette garn... Her ligger mye fortvilelse - som jeg har skrevet av meg i trilogien.

En tøff vår på Kontinentet

Han er bosatt i Frankrike, en praktisk ordning sålenge hans kjære har en korrespondentstilling i Paris. Et land prega av store sosiale spenninger?

 - Voldsomt. Men her om dagen hørte jeg Bondevik tale om hvor viktig det var for Norge å ta gull i Nagano - for «å komme på kartet». Med all respekt; slike uttalelser får meg til å tro han er dum. Om noen land trenger å komme på kartet - ja, så må det være Bulgaria! Eller kanskje Tsjekkia. De trenger kanskje gullmedaljer for å styrke nasjonalfølelsen.

 - Unnskyld digresjoen. Sosiale spenninger? Det går mot en tøff vår i Europa. Statistikken sier 12,4% arbeidsløshet. Tenk deg da hva som er det reeelle tallet! Det er 20 år siden '68, store deler av ungdomsmassen preges av aggressivitet, vi opplever Le Pen-styrte kommuner... jo, det blir en tøff vår på Kontinentet.

Det arabiske element

- Men er ikke Frankrike likevel mer «oppløftende», mer spennende, mer sammensatt, enn f.eks. Norge, Tyskland og England?

 - Helt opplagt, og kanskje må vi takke araberne og nord-afrikanerne for det? Tenk; det sitter tre kommunister i den franske regjering! Frankrike forholder seg faktisk fortsatt til kommunisme som et levende begrep. Det oppfatter jeg som befriende. I Norge er det vel bare Per Egil Hegge som snakker om kommunister - og da som den reneste sjikane! Kanskje ligger det noe spesielt i «jubileumet» for 1968? Jeg ville hilse det velkommen om ungdommen kunne snappe opp det historiske i hendelsene fra den gang.

 Hva skal kirken mene noe om?

 Ketil Bjørnstad sitter i det nyoppnevnte utvalget som skal vurdere forholdet mellom kirke og stat. Ikke fordi han er spesielt kristen - han er faktisk utmeldt av Statskirken - men han har respekt for Kirkerådets leder, Erling Pettersen.

 - Han er jo liksom direktør for Kirken, Den Norske. Jeg syns det ville være feigt ikke å si ja når en mann av hans støpning spurte om jeg kunne tenke meg å bidra.

 - Og da går det i retning et skille?

 - Jeg er mest opptatt av hva kirken skal mene noe om. Etter min oppfatning mener kirken alt for mye. Noen er øyensynlig av den oppfatning at det å mene mye er ensbetydende med å ha høy moral. Jeg er mer opptatt av å skape rom for tro og tvil.

 Dermed slipper vi ham avagårde til Paris, til Seinens bredder. I strøket rundt Notre Dame og Latinerkvarteret; der finner han åpenbart sitt «rom». Det for kreativt virke - og det for tvil og tro.