MINORITETENES FORSVARER: Da fredssaken grep Bjørnson ble han også mer oppmerksom på de små folks skjebne i Europa. Det ble del av hans viktigste idékamp, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB/Scanpix
MINORITETENES FORSVARER: Da fredssaken grep Bjørnson ble han også mer oppmerksom på de små folks skjebne i Europa. Det ble del av hans viktigste idékamp, skriver kronikkforfatteren. Foto: NTB/ScanpixVis mer

Bjørnstjerne Bjørnson hylles for frihetskamp i Slovakia

Nå er den gamle herskernasjonen i mindretall.

||| BRATISLAVA (Dagbladet): Slovakia er en ung statsdannelse, med alle de fødselsveer det innebærer. Ti prosent av Slovakias innbyggere er i dag av ungarsk herkomst. Si «Trianon» til en ungarer i dag og hun vil umiddelbart resitere de historiske fakta: Ungarn hørte til den tapende part etter første verdenskrig. Ved fredstraktaten i Trianon 4.juni 1920 ble landet fratatt to tredjedeler av sitt daværende territorium og en tredjedel av den etnisk-ungarske befolkning. Trianon hadde alle Versailles-oppgjørets kjennetegn av hevnfred. 2,5 millioner ungarere bor i dag utenfor Ungarns grenser, i nabolandene Romania, Serbia, Kroatia, Ukraina - og Slovakia.

At historien er som en sydende gryte som autoritære nasjonalistpopulister kan røre i, er åpenbart. Det høyre-nasjonalistiske partiet Jobbikk fikk 17 prosent av stemmene i Ungarn ved siste valg i vår. Forleden hadde Weekendavisen et intervju med en talsmann for Jobbik, Zsolt Varkonyi. Talsmannen mente det ville være «godt» for alle nasjoner i det karpatiske basseng å komme under ungarsk overhøyhet, også de slovaker som måtte komme med på lasset. «Da ville de alle være én nasjon». Akk ja. Her gjentar historien seg ikke en gang som farse, bare som en dårlig spøk.

Å LESE OM Bjørnstjerne Bjørnsons kampanje for slovakiske minoritetsrettigheter i det østerriks-ungarske dobbeltmonarkiet i 1907-8, er som å reise i et samtidig landskap - med omvendte fortegn. For nå er slovakene kastet i rollen som den ungarske minoritetens undertrykkere. For hundre år siden var det omvendt. Nå er den gamle herskernasjonen i mindretall. Helt inn til Bratislavas forsteder går ungarernes kjerneområder i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forleden så jeg dette språklige lappeteppe på nært hold som det slovakiske vitenskapsakademiets gjest i Bratislava. Sammen med den norske og britiske ambassaden ville slovakene hylle to intellektuelle forgrunnsfigurer i den slovakiske nasjonens kamp for nasjonale rettigheter. De to var vår egen Bjørnstjerne Bjørnson og den engelske slavisten Robert William Seton-Watson.

Felles for Bjørnson og Seton-Watson var forsvaret for språklige og religiøse minoriteter i Habsburg-monarkiet. Felles er også to engasjerte intellektuelles ønske om, ja, å gjøre en forskjell i sin egen samtid. For en nordmann er det bevegende å se Bjørnstjerne Bjørnson hylles på frimerker, i spesialutstillinger og i seminarer i den slovakiske hovedstaden.

BJØRNSON VAR vel rustet til å ta denne kampen. Selv hadde han levd lenge i Sør-Tyrol og kjente nasjonalitetsstridighetene mellom Italia og Østerrike på nært hold. Svigersønnen Sigurd Ibsen hadde tjenestegjort ved den svensk-norske legasjon i Wien. Ivrig avisleser hadde BB vært lenge - det var fest når pakkene med europeiske aviser kom til Aulestad. Og nettverket av bekjentskaper og en rikholdig korrespondanse satte ham på nært hold av begivenhetene.

Autoritet kom av hans dikteriske suksesser. Skuespillene En fallitt og Over Ævne I hadde vært kjempesuksesser. Bak seg hadde han også sin inngripen i Dreyfus-saken (1898), fredsartikler og opprop for undertrykte nasjoner. De hadde gitt gjenlyd i verdenspressen, og Bjørnsons navn ble nevnt på linje med Ibsen og Tolstoj.

STRIDENS KJERNE var den ungarske greve Albert Apponyis skolelov av 1907. Den innførte madjarsk (ungarsk) som undervisningsspråk i skolen, som gudstjenestespråk og i den offentlige forvaltningen. Bak skoleloven lå det ikke bare sjåvinistisk renhetsstreben. I et flernasjonalt rike stod det også om arbeidsplasser i offentlig sektor. Fikk ungarsk forrang - også i Slovakia - ville det skape mange jobber for ungarere.

Alt året etter, i 1908, var Seton-Watson like klar i sin dom: «Det er vanskelig å avgjøre hva som her blir mest brutalt krenket, nasjonalitetenes rettslikhet eller kirkens lovlige selvbestemmelsesrett».

MED LOVEN FULGTE umiddelbart represjon. Prester som prekte på slovakisk ble avsatt, lærere likeså. Og ilagt bøter, endog fengslet. En rekke prosesser tiltrakk seg europeisk oppmerksomhet. I tråd med all kolonisering fremstilte ungarerne sin madjarisering som en overlegen kulturs sivilisering av en underlegen.  

Saken hadde en særlig pikant side for Bjørnson. Grev Apponyi hadde vært en hyppig gjest på den rekke av fredskongresser som preget disse årene. Bjørnson hadde lenge ergret seg over disse «fredshyklerne» som førte store ord på internasjonale sammenkomster men så gjennom fingrene med ufrihet i sitt eget land. Apponyi var selve sinnbildet på denne type dobbeltkjører.

DA FREDSSAKEN grep Bjørnson ble han også mer oppmerksom på de små folks skjebne i Europa. Han interesserte seg glødende for sønderjydenes, finnenes, elsassernes, rutenerenes og polakkene sak. Hele Habsburg-monarkiet var jo lite annet enn et juv av nasjonalitetskonflikter. Nettopp av denne grunn mente han at håndteringen av slike spørsmål der ville få avgjørende betydning for freden i Europa.

Bjørnsons kamp mot ungariseringen berører kjernen i hans samfunnssyn. I forsvaret av den uskyldig dømte jødiske armékapteinen Alfred Dreyfus (1898) slo han ned på de erkekatolske anti-semittenes renhetsbud: Å være fransk kunne bare bety katolsk tro, høyre-nasjonale holdninger og anti-republikanisme. Denne nærmest metafysiske xenofobiske franskhets-definisjonen var for Bjørnson en form for sær-fransk forfengelighet. En «moralpest».

Samme resonnement gjør han gjeldende i tilfellet Slovakia. Hvorfor skulle staten smeltes om etter én og bare én formel, den madjariske? Som brennemerket en egen nasjonal minoritet som u-ungarsk? I sin streben etter å demokratisere Norge mot all pietisme ser vi det samme: i Bjørnsons motstand mot statsunderstøttende, autoritær kristendom ligger det nettopp en idé om å unngå statsmakt støpt i én formel.

Kampen mot dobbeltmoralen i fredsbevegelsen, hans forsvar for de små folk i Europa og arbeidet for verdensfred utgjorde Bjørnsons største idékamp.

DEBATTEN MELLOM Apponyi og Bjørnson har en uhyggelig aktualitet for oss som kjenner nazistene folkemord på Europas jøder. 29.september 1907 angriper Bjørnson Apponyi i Neue Freie Presse. Apponyi mener BBs angrep på ham for skoleloven ikke foranlediger noe svar fra hans side, fordi dikteren «manglet moralsk alvor».

Bjørnson svarer: «Når har en folkeundertrykker noen gang vist seg annerledes?» Og han føyer til: «Det å rive et barn bort fra sitt morsmål, er jo som å rive hungrige små bort fra mors bryst. Nettopp det er det grev Apponyi i denne lov står og befaler med opreist hode.»

Og så kommer diagnosen av nasjonalsjåvinismens besettelser: «Innen denne lovs armer kan tyskere, rumener, kroater, rutener, og slovaker bøies inn til madjarisk aand og vilje, fordi denne vilje er verdens eldste, edleste, kulturrikeste ... Under denne lovs herredømme vil emigranter i enn flere titusentall enn før stuves sammen i jernbanens kreaturvogner med sine pakker og filler. Da står grev Appoinyi midt i blant dem med oppreist hode. Det får trøste dem! Trøste de reisende som de hjemmeværende i deres gråtfulle avskjedstime!»

SVARET PÅ DENNE artikkelen kom 27.oktober 1907. Da åpnet åtte madjariske gendarmer ild mot et fredelig oppløp av folk som ville innvie en slovakisk kirke i landsbyen Cernova. Resultatet var 15 drepte, gamle, kvinner, barn i tillegg til en rekke hardt sårede, og resten slept i fengsel. 47 foreldreløse barn. Da en madjarisk lege kom til, var folk så redde at de nektet å la seg behandle av ham.

Bjørnson skrev så sin kraftigste artikkel «Ungarns største industri». Der spotter han begrunnelsen for undertrykkelsen og spør: Har ikke Ungarn nok ungarere? Hvorfor skal de på død og liv frampresse flere gjennom språklig tvang og kulturell underkuelse? Fra nå av ble Bjørnson, Cernova, europeisk mellomfolkelig forståelse og madjarsk vold sammenfallende begreper.

I JANUAR 1908 kom Bjørnson med en roligere programartikkel i Neue Freie Presse. Han slo fast at det prinsipp som han angrep i Ungarn, den statlige ensretting, også gjaldt Østerrike. Fred kunne ikke komme på tale uten en omlegging av nasjonalitetspolitikken i begge land.

Her kommer Bjørnsons demokratiske program utvetydig til uttrykk. Han rettet sitt skyts mot staten som «en uniformerings- og tvangsanstalt hvor alt skal underordnes ett og samme prinsipp, enten germaniseres eller madjariseres. Dette overlevede, menneskerettighetene krenkende begrep er fienden. Det er jo som om Europa aldri hadde gjennomgått oplysningstiden, aldri opplevd den franske revolusjon ... Ja, det er akkurat som var frivillighetens begrep ennu ikke opdaget.»

OG MOT DETTE autoritære før-demokratiske statsbegrep setter så Bjørnson opp sitt moderne: «at staten er et «forbund mellem likestilte, at dette forbund hviler på selvgitte lover til beskyttelse av selvstendighet og arbeidsbetingelser for alle dets medlemmer.»

Kort sagt en demokratisk konstitusjonelt bundet, parlamentarisk styrt stat med størst mulig folkelig innflytelse på flest mulige områder.