Bjørntjeneste

Det finnes en liten elite i norsk musikkbransje. Det er ikke nødvendigvis de flinkeste, de beste eller de med best grep om trender og tidsånd. Det handler om markedsføringsmuskler, om timing, og ikke minst om å knekke koder. Det handler om å gi ut albumet som treffer Folk Flest i det de skal ut – ikke på nettet, men i butikken – og kjøpe årets eneste plate.

Problemet til norsk platebransje er ikke bare at folk laster ned musikk ulovlig. Det er også et problem at Folk Flest rett og slett slutter å kjøpe plater.

Det sies ofte at norske platekjøpere er blant de mest oppegående i verden – få land sender sær kritikerrock inn på hitlistene med samme hyppighet. Men vi er et knøttlite land (gullplatekravet er nede i 15 000), og den 0,1 promillen av vår befolkning – hvis det er så mange – som kjøper fem-ti CD-er i uka, klarer ikke å holde et fallende platemarked oppe. Det kan derimot en real bestselger, en slik plate som når ut til det publikummet som normalt sett ikke kjøper plater, og som når de først skal gjøre det, kjøper den plata som alle andre allerede har kjøpt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ferske tall fra platebransjeorganisasjonen IFPI viser et platesalg i fritt fall, en nedgang i musikksalget på 36 prosent i juli måned sammenliknet med tilsvarende periode i 2007. IFPI har i sin statistikk siden juni 2007 faktisk sluttet å offentliggjøre hvor mange CD-er og andre fonogrammer som selges hver måned, antakelig fordi smerten ved å lese disse tallene er for stor for dem som lever av å levere dette statistikkmaterialet.

Platemarkedet i Norge er ikke mer omfattende enn at en butikkjedes sorti – Free Record Shop – trekker ned statistikken. Det forklarer delvis den kraftige nedgangen fra juli måned i fjor. At det ikke var noen utpregede sjokkselgere i toppen av salgslistene, ingen enkelttilfeller som forskjønnet årets tradisjonelt tregeste måned for slag av musikk, gjør tallet enda styggere.

Det er straks sesong for den slags, enkelttilfellene som kan pynte på både bransjestatistikk og bunnlinjer og ikke minst bedøve platebransjens sårede stolthet – for en stakket stund. Når Folk Flest går ut i butikken og kjøper årets eneste plate, en gang i perioden oktober-desember, så tilsier all tradisjon at det kommer til å være en Bjørn Eidsvåg-plate.

Med «Tålt» (september 2002), «En vakker dag» (oktober 2004) og «Nåde» (oktober 2006) begikk Eidsvåg et kommersielt hat trick som ikke bare har gjort ham til en rik mann og holdt Sony-BMGs markedsandeler oppe, men det er plater som har satt spor etter seg i den offisielle salgsstatistikken også.

Hvert år med en ny Eidsvåg-plate i dette årtusenet har for eksempel hatt til dels kraftig økning i norsk musikks andel av totalsalget i Norge (19 prosent i 2002, 25 prosent i 2004, 40 prosent i 2006). Eidsvåg er ikke alene om å dra opp norsksalget i disse åra, i 2004 beholdt Odd Nordstoga sitt «Luring»-momentum gjennom hele sommeren og helt inn i julesalget, og i 2006 gjorde Hallelujah-kameratene det samme. Men Eidsvåg er alene om å ha klippekort til bestselgerselskapet gang etter gang – Nordstoga var en sensasjon, og Hallelujah-opplegget noe av et fenomen – og viker derfor ikke vekk verken fra sin julerushet-annethvert-år-strategi eller velprøvde musikalske formel denne gangen heller.

«Pust» kommer 20. oktober. Derfra har Sony-BMGs salgskontor drøye ni uker fram mot julaften til å matche tidligere salgsbragder og sikre en betydelig del av selskapets årsinntekt. Og til å redde det som ellers tegner til å bli det salgsmessig traurigste året for norsk platebransje i moderne tid.