Bjøro Håland

Pertentlig. Og litt kjedelig.

CD: Den Johnny Cash-aktige restaureringen av Bjøro Håland begynte lovende med den nedstrippede «Mine salmer» i 2004. Neste steg burde være Bjøro i hvit hatt som overgår seg selv med en moderne norsk countryklassiker. Den må vi nok vente på, for «Diamonds Are Forever» er blitt et litt skuffende karrieresteg. Nashville-innspilt, og med nyskrevet materiale fra produsentteamet Casey Kelly og Todd Cerney, går plata utenpå det meste av hva kongene og dronningene av norsk bensinstasjoncountry pleier å komme opp med. Men det er ikke her lista bør ligge for Bjøro. Plata er ikke så samlebåndsaktig og lidenskapsløst innspilt som norske Nashville-plater ofte pleier å være, og Bjøro gjør en gjennomgående hederlig vokaljobb, men låtmaterialet mangler nødvendig karisma, og er i beste fall pertentlig og klassisistisk, i verste fall direkte kjedelig.