Bjørgen, Brundtland og Birken

Som feministisk ikon er Marit Bjørgen for kroppen det Gro Harlem Brundtland er for hodet.

«Ta det som en tur», sier jeg til meg selv, der jeg står og fryser stjerten av meg. Klokka er 09.00, det er ti minutter til puljen min starter, i år er det spådd et sted mellom minus ti og minus seksten grader. I det starten går formaner jeg meg - akkurat som i fjor - om å ta det rolig, helt rolig, nesten sakte, opp til Skramstadsætra, helst helt til Kvarstad.

Dette er Birken for oss alminnelige dødelige. Vi som ikke trener, men trimmer, og har blitt fyrt opp av et veddemål. Tre kilometer etter start forbanner jeg meg selv for å ha latt meg lokke utpå. Da har jeg for lengst glemt mine egne, og andres, formaninger om å ta det rolig i starten. Jeg har tvert i mot fått heng på en mann med noe som vitterlig ser ut som en ølvom, som jeg ikke ser noen grunn til å bli fragått av. Når jeg ser skiltet som viser at det er femti kilometer igjen til mål, hører jeg en pipende, nesten hulkende, lyd. Det viser seg å være pusten min og, svært motvillig, innser jeg at mannen med magen må få gå videre i fred.

Der og da er det vanskelig å tenke positive tanker om hvor bra det er at kvinner og menn er så likestilte at de starter side om side, med like tung sekk, i et renn som dette. For ikke å snakke om å heve blikket enda litt høyere, å tenke på hvor viktig det var at kvinner ikke bare kjempet for å få brukt hodet for hundre år siden, men også retten til å få bruke kroppen sin til mer enn arbeid, fødsel og å se godt ut. For hundre år siden var det kontroversielt å insistere på kvinners rett og mulighet til å klatre i fjell og gå på ski i Nordmarka. Det ble ansett som ukvinnelig å bli rød i kinnene, usømmelig å kle seg hensiktsmessig (altså uten korsett og fotsid kjole). Det ble ansett unaturlig for en kvinne å stille med «blankskurte fjes» og, ikke minst, uskjønt å se kvinner utfolde seg fysisk. Det vakte furore da Eva Sars (senere Nansen) og Cecilie Thoresen - altså to kvinner - ankom Husebyrennet på ski. Før OL i Oslo 1952 stemte Norge, som eneste nasjon, mot å innføre langrenn for kvinner som olympisk gren. Fram til 70-tallet kan kvinnelige landslagsløpere fortelle at de ikke fikk varme opp sammen med Ivar Formo og Oddvar Brå, fordi ledelsen mente de ødela sporene. På 80-tallet, da kvinnene for første gang ble mer populære enn de mannlige utøverne, kunne den norske tv-kommentatoren fortsatt finne på å si at han ikke syns det tok seg ut at Berit Aunli snøt seg da hun kom i mål.

Opp gjennom årene har idrettsjenter fått høre at de nok ikke har det helt i seg helt på samme måte som guttene. Altså viljen til å vinne og evnen til å tåle smerte, særlig ikke i idretter som krevde ekstrem utholdenhet eller styrke. Etter Grete Waitz og håndballjentene har det riktignok blitt vanskeligere å si slikt høyt, og bli tatt alvorlig. Og etter Marit Bjørgen er det forhåpentlig blitt umulig. Svaret hennes har vært å gå fra å være den i særklasse mestvinnende norske kvinnelige langrenner, til rett og slett bli den mestvinnende nordmann på ski gjennom tidene. I stedet for å tilpasse seg forestillinger om kvinnelig ynde, gratie og stil, har hun utvidet rammene for det kvinnelige - for forestillingen om kvinners evne til å vinne, trene, tåle press, konkurrere over tid.

I forbindelse med årets stemmerettsjubileum har folk tilsynelatendevært enige om at Norges største, nålevende feministiske ikon er Gro Harlem Brundtland. Når historien om kvinners kamp for likestilling blir skrevet, vektlegger man utformingen av rettigheter, lederskap og representasjon. Altså hodet. Men kvinner består som kjent, i likhet med andre mennesker, både av hode og kropp. I så måte er Marit Bjørgen for kroppen, det Gro Harlem Brundtland er for hodet. Kampen for kvinners politiske rettigheter har gått nokså parallelt med kampen for kvinners frihet til å bevege seg, det er vanskelig å se for seg det ene, uten å se for seg det andre.

Kontrasten til Marit Bjørgens historiske prestasjoner og suverene posisjon som dronningen av norsk idrett er, mildt sagt, slående. I likhet med alle tidligere pionerer har det vært stilt spørsmål ved Bjørgens kvinnelighet, om det egentlig sømmer seg for en kvinne å ha så store muskler. Som om kvinners primære målsetting for konkurranseidrett skulle være å tekkes tåpelige forestillinger om kvinnelig anstendighet, og bare sekundært å bli så god som mulig.

Noen kilometer før mål, når skiltene langs veien endelig begynner å telle ned for hver eneste kilometer, svartner det på det ene øyet mitt. Jeg spør en fyr ved siden av meg om det sto fire eller tre kilometer igjen til mål. Han er for sliten til å svare. Jeg rekker akkurat å tenke at jeg sannelig skal ta ham i spurten, før han glir fra meg og forsvinner ut av syne. Når jeg kommer til målområdet må jeg medgi at jeg ikke har tenkt på kvinnene som har brøytet løypa for meg. Når sant skal sies har jeg hatt mer enn nok med å sette et bein foran det andre. Og den første timen etter målgang har jeg tenkt å være strålende fornøyd med meg selv, akkurat passe kjepphøy på egne vegne - sånn som man bare blir når man har brukt kroppen mer enn hodet.

SPALTIST Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet. FOTO: AGNETE BRUN/MAGASINET.
SPALTIST Cathrine Sandnes skriver lørdagskommentaren hver fjerde uke i Dagbladet. FOTO: AGNETE BRUN/MAGASINET. Vis mer