Björk i mørket

«Dancer in the Dark» går inn i filmhistorien som en trøbbelfilm. Selv sier Björk (34) at hun spilte seg selv - litt redd i en verden av mørke mennesker.

EN KATASTROFE. Slik beskriver Björk innspillingen av Lars von Triers «Dancer in the Dark,» som hadde premiere på norske kinoer i går. Katastrofen må ha sett omtrent slik ut: En usminket Björk med øyne som brevsprekker og hodet litt på skakke, nervøst som et lite dyr foran 100 kameraer, spillende på et ekstremt register av følelser som noen ganger gjorde at hun måtte flykte fra settet. En lykkepillespisende Lars von Trier som forgjeves forsøker å berolige sine nervøse produsenter. En film som hvert minutt er i fare. I verste fall kunne produksjonsselskapet gått konkurs, Lars von Trier gått tom for Fontex og Björk, vel, Björk kunne bare ha gått. I stedet vant både hun og von Trier hver sin Gullpalme i Cannes. Men aldri mer, sier Björk. Det gjorde rett og slett for vondt.

- Jeg spiller på instinkt, forklarer den 34 år gamle islandske artisten.

- Jeg er ikke i stand til, og har heller ikke noe ønske om å spille på den måten at jeg bærer rollefiguren som et skinn. Jeg er nødt til å bli én med karakteren, noe som betyr å bli nådeløst konfrontert med rollefigurens smerte og sorg. Jeg kan forsikre deg om at det er en forferdelig byrde. Ofte identifiserte jeg meg så sterkt med Selma at jeg ble fysisk syk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SÅ INDERLIG HAR Björk fortalt om det von trierske filmmarerittet, at man kan spørre seg: Hvorfor sa hun ja? I utgangspunktet ville regissør von Trier bare ha Björk til å skrive musikken til musikalen. Hun aksepterte straks.

Diskografi

The Sugarcubes:
«Life's Too Good» (1988)
«Here Today, Tomorrow, Next Week» (1989)
«Stick Around For Joy» (1992)

Soloalbum:
«Debut» (1993)
«Post» (1995)
«Telegram» (1997)
«Homogenic» (1997)
«Selma Songs - Dancer in the dark soundtrack» (2000)

- Tilbudet hans kom på et perfekt tidspunkt, sier hun.

- Jeg hadde akkurat skrevet tre album fulle av mine egne sjelesvingninger. Det virket så perfekt å skrive om Selma for å få en forandring.

- Selvanalysen hadde vart lenge nok?

- Akkurat. Hvis du hele tida graver i deg selv, ender du opp som død.

Men det holdt ikke med musikken. Lars von Trier ville ha Björk i rollen som den tsjekkiske flyktningen Selma. Denne gangen sa hun nei.

- Jeg advarte Lars von Trier flere ganger med at jeg ikke var interessert i skuespill, at jeg ikke hadde noen ambisjoner på det området. Men han insisterte. Han truet med å avlyse innspillingen av hele filmen. Og jeg ble desperat ved tanken på å miste Selma og hennes musikk. Jeg hadde begynt å bli glad i henne og bestemte meg for å slåss for hennes skjebne.

- Hvorfor tror du von Trier ønsket deg i rollen?

- Det er opplagt at han har sett noe i meg som finnes i rollefiguren også. Noe eksentrisk. Det er mange mennesker rundt Selma som gjør narr av henne, omtrent på den måten jeg har blitt behandlet på i popverdenen, som en outsider. Selma og jeg forsøker begge å flykte fra virkeligheten. Vi deler en forkjærlighet for drømmeverdenen.

- Det er sant at mange gjør narr av deg og framstiller deg som en eventyrfigur.

- Jeg har ingenting imot at folk ler av meg. Som barn ble jeg alltid betraktet som «annerledes». For å være ærlig føltes det bra. Jeg har en tendens til å ta meg selv for alvorlig. Så latterliggjøringen er på en måte bra for meg. Den har en slags terapeutisk effekt.

- Men er du så følsom og eksentrisk som du framstilles i pressen?

- Jeg vet ikke. Jeg lurer på hvor disse meningene kommer fra. Hvordan de starter å leve sitt eget liv. Det samme gjelder min såkalte eksentrisitet. Jeg mener, hvem er normal i denne verden? Har du noensinne møtt en normal person?

MAN KAN SI at Björk fikk Gullpalmen i Cannes for å være seg selv på film. Problemet var at hun måtte gjøre det med hundre kameraer og enda flere mennesker til stede. Björk fikk rett og slett hetta.

- Dag og natt er du omgitt av hundrevis av mennesker, forteller hun.

- Hvor morgen når jeg våknet var de der, rett foran ansiktet mitt. Tro det eller ei, jeg er en veldig innadvendt person. Jeg føler meg trygg og beskyttet når jeg lager musikk og synger. Men mennesker kan skremme meg fordi de er så forutsigbare.

Hun jobbet døgnet rundt seks dager i uka i tre måneder. Danset på tog, sang i fabrikklokaler, skrev melodier og spilte på pur utstråling og følelser. Mens Lars von Trier dirigerte som best han kunne. Regissøren, som selv helst lytter til ABBA, Roxette og Celine Dion, hadde sine meninger også om musikken.

- Den første sangen jeg skrev til filmen, forkastet Lars von Trier fordi han sa jeg ikke hadde lagt nok følelse i den.

Tenk deg, jeg gråt nærmest da jeg skrev den. Dessuten var han nådeløs når han uttrykte at han ikke likte noe. Jeg var hele tida i uoverensstemmelse med ham om musikken, og måtte virkelig slåss for å få det som jeg ville.

- Er han, som deg, en person som trenger konflikt for å fungere optimalt?

- Det er sant at vi begge var i tottene på hverandre hele tida fordi vi begge er veldig sta. Kanskje er det fordi vi begge er perfeksjonister. Konfliktene til tross, Björk uttrykker samtidig en viss beundring og respekt for Lars von Trier som kunstner. Da han ba henne være heltinne i hans film, hadde hun aldri hørt om den danske regissøren og gikk derfor straks for å se «Breaking the Waves» på kino. Björk så filmen, og gråt.

- Lars von Trier portretterer kvinner som ofrer seg selv for kjærligheten. Da jeg så «Breaking the Waves», ble jeg så begeistret at jeg ikke kunne sitte stille. Det har aldri hendt meg før når jeg har sett en film. Jeg følte meg intenst lykkelig over å ha oppdaget at andre mennesker har like sterke følelser som meg selv. At jeg ikke er en avviker likevel, sier hun og legger til:

- Vi lærer å gjemme følelsene våre i denne verden.

- Hvilke følelser gjemmer du?

- Jeg er heldig, fordi jeg har massevis av venner som jeg helt åpent kan vise følelser for. Det er når jeg jobber med fremmede at jeg gjemmer følelsene mine. Men gjelder ikke det alle, uansett hva de gjør? På jobben er du aldri deg selv. Bare popstjerner forventer å skulle være seg selv på jobb. Idiotisk, eller hva?

I CANNES SÅ det ut til å gå mot full forsoning mellom Björk og Lars von Trier. Den danske regissøren påsto at han elsket sin heltinne, og Björk sto og blomstret i rosa tyll ved hans side. Men allerede få uker etterpå er konflikten i gang igjen. Denne gangen dreier det seg om dokumentarfilmen fra innspillingen av «Dancer in the Dark». Björk krevde full kontroll og truet med rettssak, mens produsentene hadde fått nok av den eksentriske islendingen og klippet henne rett og slett ut av hele dokumentaren. Selv har Björk gått i studio og begynt nok en selvanalyse. Hun brukte to år på å bli Selma. Nå har hun brukt det siste året på å bli seg selv. Og hundre prosent identiske er ikke de to.

- Selma er mer naiv enn meg, sier Björk bestemt.

- Hun er overbevist om at livet kan være en lang musikal. Det tror ikke jeg lenger.

ALT HUN I BLIR TIL... Bjørk og Lars von Trier hadde et meget turbulent forhold. Allikevel resulterte samarbeidet i Gullpalme under årets filmfestival i Cannes.