Bla, bla, ukeblad

Gil McNeil har debutert med ei damebok, og det er ikke vanskelig å se at hun legger seg tett opp til Helen Fieldings «Bridget Jones».

Men Bridget er både mer intelligent, interessant og morsom enn hovedpersonen Annie i «Mannen i mitt liv». I det hele tatt er det noe tafatt og trist over henne, og jeg tror ikke det er tilsiktet.

Annie er en sliten alenemor som bor sammen med sin seks år gamle sønn Charlie i en forstad utenfor London. Hun jobber med reklamefilm (som McNeil selv), og når hun ikke jobber, tilbringer hun tida med å parere sin nesevise sønn (mannen i hennes liv) eller skravle i timevis med venninner på telefonen. En dag møter hun den kjekke Mack, som hun innleder et forhold til. Hun er ikke villig til å kaste alt over bord og ofre seg for kjærligheten, så forholdet blir ikke varig.

McNeil har lagt vekt på at romanen skal være morsom. Replikkene er kjappe og frekke, pinlige situasjoner skildres framfor vanlige. En kunne kanskje forvente litt av den tørrvittige britiske humoren, men så vel er det ikke.

Humoren er heller anstrengt og til tider hysterisk, og det blir pratete og platt.

Da er det mer nerve i den høyst nevrotiske Bridget Jones. Én episode skiller seg ut. Annies sønn blir alvorlig syk, og den desperasjonen hun føler, er skildret med temperament, sikkert fordi forfatteren her ikke prøver å være morsom.

McNeil skriver som om hun skulle vært fast spaltist i et glanset dameblad, som det i seg selv ikke er noe i veien med. En må likevel kunne kreve mer av en romanforfatter. «Mannen i mitt liv» egner seg knapt nok for febertunge influensadager.