Blå miks

«Skriften på veggen» er en melankolsk krim om mennesker som ikke klarer å snakke sammen.

||| FILM: Kan de ikke bare snakke sammen?

Nær sagt alle forviklingene i «Skriften på veggen», den sjette filmen om privatetterforsker Varg Veum (Trond Espen Seim), kunne vært avverget om ikke linjen «Jeg kan forklare» uavvendelig ble møtt med «Forsvinn». Er det virkelig så vanskelig?

Bilder av Varg bundet til en seng sammen med en yppig femtenåring dukker opp? Ingen er interessert i å høre hvorfor det var en fotograf i rommet, eller om dette indikerer at vår helt hadde gått i en felle. Fortvilet far går løs på Varg, som han tror er skyld i datterens forsvinning? Varg synes ikke det er bryet verd å forklare at nevnte datter kan bli drept om han ikke skynder seg litt.

Insisteringen på at kommunikasjonen skal være så kaotisk som mulig, skaper noen psykologiske usannsynligheter som skjemmer «Skriften på veggen». 

Slem energi
Andre kvaliteter hever den. Actionscenene har den rette rytmen; og Vargs flukt fra politikammeret har både friskt driv og snev av humor (Det er ikke så lett å forfølge en ettersøkt gjennom eget kontorbygg når du har glemt nøkkelkortet).

Danske Nikolaj Lie Kaas, som spiller en nylig løslatt drapsmann som vil presse Varg til å bevise at han ble uskyldig dømt, har et ansikt som lyser av slem energi og virker like oppkvikkende på filmen som partydopet han pusher på blomsten av Bergens ungdom.

Bjørn Floberg har som vanlig de beste linjene som politietterforskeren Hamre, og avhørsscenen mellom ham og Lie Kaas er et lite gnistregn i alt det grå.

Elegisk
For «Skriften på veggen» er grå, og blå, både på utsiden og innsiden. I en by omringet av regntilslørte sjatteringer av fjell, føles det helt passende når regissør Stefan Faldbakken bruker vegger og døråpninger som vertikale blåner og gir bildene sine en kjølig dybde.

Og i en film der det som forekommer av blodsutgytelser er nært forbundet med den ulovlige spenningen som en gang oppstod mellom Varg og en svært ung klient, den gang han jobbet i Barnevernet, skaper han en elegisk stemning der Trond Espen Seim får flere anledninger til å se ut over bylandskapet og angre.

Fortvilet Seim
Seim er dyktig til å la fortvilelsen stråle ut av kroppen også når han bjeffer noe barskt, men manus kunne godt backet ham bedre opp og gitt ham mer å spille på. Også andre biroller er redusert til flate funksjoner i plottet. Lene Nystrøm baser rundt i bomullsundertøy i Vargs seng og er vakker drømmekjæreste, men får aldri noe som minner for mye om en personlighet.

Men «Skriften på veggen» er en habil krim, levert i pen innpakning, og med riktig nivå av melankolien som synes å være privatdetektivens foretrukne modus operandi.