Blå politikk er helsefarlig

Det er en klar sammenheng mellom god folkehelse og små forskjeller i samfunnet.

HELSEMINISTERENS KLARE TALE:  Jonas Gahr Støre legger i dag fram sin "Folkehelsepolitiske rapport".  Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
HELSEMINISTERENS KLARE TALE: Jonas Gahr Støre legger i dag fram sin "Folkehelsepolitiske rapport". Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer
Kommentar

Helseminister Jonas Gahr Støre kommer ikke til å si det rett ut når Stortinget i formiddag behandler Folkehelsemeldingen. Men han vil peke på at det er en klar sammenheng mellom god helse og et samfunn med små forskjeller.

At folks helse i stor grad henger sammen med politikk på alle andre områder. Når det gjelder velferdstilbud, sysselsetting og inntekt. Barnehager er for eksempel positivt for barns helse, også på lengre sikt.

Ta verken Støres eller mitt ord for det. Det er en av flere liknende funn i den årlige «Folkehelsepolitiske rapport» fra Helsedirektoratet som setter helse inn i et større perspektiv enn hvor lokalsykehuset skal ligge.

Når helse er så viktig for folk i valgkampen, bør det handle om mer enn en svoger som fikk dårlig behandling og oppslag i mediene.

Levekår og sosial utjevning har vært en rød tråd gjennom hele Helsedepartementets 100-årige historie. Da levealderen økte med 30 år i løpet av forrige århundre, hadde det selvfølgelig å gjøre med medisinske framskritt, men like viktig for Norges del, med økt levestandard og utviklingen av et offentlig helsevesen som alle har adgang til.

Det er først de seinere åra helsepolitikk er blitt ensbetydende med sykehuskrangel og lokaliseringsdebatter. En grunn til det er velstandsøkning. Forventningene er skyhøye, viljen til prioritering lav. I det gapet oppsto begrepet «i verdens rikeste land» som en moralsk anklage mot små og store mangler på et område Norge bruker ufattelige summer på. Og som i all hovedsak er gratis, i motsetning til i de fleste andre land. Inntrykket av at norsk helsevesen er på sotteseng er absurd. Det skapes av enkelttilfeller og leger i kamp. Legene skal jeg komme tilbake til. De har ikke alltid æren i behold i sin interessekamp. På kort tid har Støre klart å vri den politiske helsedebatten tilbake til sitt utspring. Folkehelsa. Det har skjedd gjennom å snakke om forebygging som den viktigste oppgaven, og sykehus som et reparasjonssted når det går galt.

Jeg har tilhørt dem som mener han har hevet pekefingeren, men sånn er det jo når helseministeren flyr på ski og bor i Holmenkollen. Hva vet han, liksom?

Paradoksalt nok har en helseminister fra Ap lagt større vekt på det personlige ansvar for egen helse enn Frp, som mest av alt er opptatt av rettighetsfesting av fri behandling og sykehjemsplasser. Frp har vært mot alle tiltak som tvinger på folk bedre helse, som røykelov og dyr alkohol. Eller nudging, som høyresida nå liker å kalle påbud og forbud. Det høres unektelig mer sympatisk ut. Nudging. Amerikansk selvhjelp overført til politikken.

Det er en morsom teoretisk øvelse. Prinsippfasthet. Avskaffelse av Vinmonopolet vil ende i treliters dunker med Blue Nun på Rema. Selv den mest prinsippfaste liberalist vil slite, men de prinsippfaste har et sted i Toscana så de slipper å måtte reise til Strømstad.

Gevinsten av en illiberal helsepolitikk er stor, men balansegangen vanskelig. En ting er å forby røyking av hensyn til omgivelsene, men kosthold og mosjon er en tyngre materie. Mens få har sympati med tobakkprodusenter, er junk food og sukkerdrikker ennå en del av folks hverdag.

Men du skjønner hvor vinden blåser når selv Coca Cola reklamerer for måtehold i inntak av verdens mest berømte fetedrikk. Det skjer i Norge selvfølgelig. Selv Cola må gi tapt mot Superhelse-Jonas.

Det skjer frivillig, men også fordi Støre sier han har en lov i skuffen som han vil ta fram om de ikke skjerper seg. Det har han lært av New Yorks beinharde ordfører Michael Bloomberg. Rett deg etter meg, eller svar for konsekvensene.

Den store forskjellen mellom de rødgrønne og de borgerlige, er og blir privatisering. Debatten beveger seg på overflaten og gir inntrykk av at det er et enten eller, tross at de fleste nordmenn vet utmerket godt at det finns plenty av private tilbud i helsesektoren, også mange understøttet av det offentlige.

Fobien mot det private er en myte. De blomstrer og tjener gode penger, både i eldreomsorgen og spesialtjenester. Jeg stusser litt over hvor kompetente klagerne er. Beviselig tjenes det haugevis av penger på folks helse, men selvfølgelig vil de ha mer. Mer kontrakter med det offentlige, mer refusjon fra statskassen.

Det nye er at det private markedet vil at det offentlige skal betale. De stoler ikke lenger på konkurranse, men vil ha et sugerør ned i statskassa for å bygge opp sin business. Du og jeg skal betale for at private skal starte forretning som de tjener på. Det er jo greit å ønske. Den norske økonomien er i stor grad offentlig finansiert.

Men debatten er lite ærlig. Den sier ikke at man ønsker å bygge opp en privat industri finansiert av det offentlige. De borgerlige hevder at private tilbud vil korte ned helsekøer. Det sier selv en av de største tilbyderne, Aleris, bare er tull. De kan ta seg av åreknuter, såre skuldre og liknende, men de behandler verken kreft eller mer sammensatt helsesvikt. Når du har vondt i en tå, går du privat; når du har vondt over alt, går du til det offentlige. Andre private er gode på hjertesvikt når det skjer i langrennssporet, ikke når den er en av mange utslag av sofa og dårlig liv.

Private er der pengene er og legene vil være. På Frogner, ikke på Snåsa. Fremstillingen av at private tilbud er et gode for alle, strider mot markedets logikk. De er selvfølgelig der det er mulig å tjene penger. Som godt lønnet Oslo-borger er jeg ikke bekymret for tilbudet fremover. Hadde jeg bodd i distriktene, ville jeg vært redd og sjekket flyruten.

Enn så lenge vil de beste legene og kirurgene jobbe i det offentlige, tross ubekvem arbeidstid og dårligere lønn. Det skyldes blant annet at de kan vikariere i det private og tjene en årslønn på noen måneder. Er du ekspert fra Haukeland på brannskader, kan din kompetanse brukes til å flikke på deltagere i Paradise Hotel. De har utdannelse, praksis og status fra det offentlige, og der har de tilgang til det beste utstyret og de mest utfordrende pasientene. De er House og kan være konger offentlig, selge seg privat. En silikonpupp og litt fett, ni til fire, er kanskje ikke hva de drømte om, men godt betalt.

Spørsmålet blir jo om samfunnet skal fortsette å utdanne leger som bruker mangeårig utdannelse i det offentlige til å fettsuge 40-åringer fordi det lønner seg. Apropos debatten om hvilke utdannelser samfunnet trenger.

Trenger vi egentlig flere plastiske kirurger? Ja, men ikke for å pynte på forfengeligheten.

Skal samfunnet betale for å utvikle en privat helseindustri, som ivaretar en velfødd middelklasses behov, mens det offentlige må ta seg av livets nederlag og endelikt? Og hvem er igjen til å ta seg av det når alle driver fettsuging?

Jeg skulle ønske at de hadde diskutert slike spørsmål i Stortinget i dag, men det ender vel som vanlig i en endeløs og fruktløs debatt om sykehus, køer og enkelttilfeller. Om privatfobi. I verdens rikeste land.   

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.