Blå Schumann

Schumann/Heines «Dichterliebe» som vakker soul og blues.

Etter flott og frodig nyspilling av Wagner (med veneziansk kaféensemble) og Mahler (som klezmer/jazz), tar den amerikanske (jazz)pianisten Uri Caine her for seg Robert Schumann/Heinrich Heines «Dichterliebe»-syklus, 16 av de 138 (!) lieder som Schumann (1810- 1856) komponerte i sitt lykkelige, poetiske raptusår 1840. I blind tillit til Schumannns melodiske styrke har Caine også denne gang tiltatt seg store arrangementsmessige friheter, og selvsagt tåler Schumanns geniale melodier (og Heines dikt) å bli kjærlig improvisert over, av Caine så vel som gitarist David Gilmore og sangerne Mark Ledford og David Moss. Riktig nok blir det forstyrrende når Caine lar nålevende poeter lese egne dikt oppå noen av improvisasjonene, men ikke verre enn at møtet med Schumanns melodier, spilt, sunget, hvisket, stønnet og plystret som jazz, blues, soul og gospel, eller spilt av Caine slik Schumann skrev dem, er en sensuell fryd, og en solid appetittvekker foran Uri Caines Molde-konsert i juli.

Der stiller han med stort ensemble og en annen klassisk hjørnestein, Bachs «Goldbergvariasjonene», på programmet.

Som effektiv kontrast er de fire satsene fra Schumanns «Klavier-Quartett, op. 47» lagt inn mellom sangene i «Dichterliebe». I kammerkvartetten La Gaia Scienzas vitale framføring er det en smart henvisning til den «riktige» Schumann, og en fin bonus på en CD som på sin måte er lojal mot Schumann/Heines kjærlighetsopus. Skulle den gi noen lyst til å høre «Dichterliebe» i tradisjonell fortolkning, finnes en lang rekke gode CD-innspillinger å velge blant, der barytonen Matthias Goerne/Vladimir Ashkenazy på Decca og tenoren Ian Bostridge/Julius Drakes på EMI er to av de nyeste.