Black Sabbath i toppform

Black Sabbath med comeback i 1998 er småpatetisk og vel så det. Men når bandet fortsatt har den musikalske styrken i behold, blir Sabbath noe langt mer enn en lattermild Spinal Tap-affære.

Men for all del: Lattermildt og Spinal Tap-aktig er det også. Eller hva skal man si til et band som etter over 20 har klart å skrape sammen originalbesetningen igjen, for så å annonsere at trommis Bill Ward dessverre ikke kan komme likevel. Farsen blir komplett når Ozzy må gå til sin gamle erkefiende og arvtaker Ronnie James Dio for å spørre pent om han kan få låne hans trommis, Vinnie Appice. Her later virkeligheten til å være vel så sterk som parodifilmen om Spinal Tap.

Ozzy ruler

Her kunne man selvfølgelig fortsatt videre og fortalt hvilket gjennomført patetisk syn Sabbath er i 1998. Ozzy er jo blitt feit, han kommer bare med klisjeer mellom låtene, bandet gjør det bare for penga, og egentlig har de bare én hit, «Paranoid». Bla, bla, bla...

Det er bare én hake ved det: Black Sabbath anno 1998 slik de viste seg fram på Roskilde-festivalen, er en gjennomført solid musikalsk greie. Er man fan av bandets monotone, dystre dommedagsplater, som i snart 30 år har vært essensielle for alle heavy metal-ere, er det bare å bøye seg i støvet.

Nydelig barte-rock

For riffmeister Tony Iommi har fortsatt et håndlag med seksstrengeren som får alle kopistene til å blekne, Geezer Butler er en bauta av en bassist (de to mustasjebefengte herrene gir barte-rock et godt rykte!) og Vinnie Appice er trolig en langt bedre mann å ha bak bøttene enn det helsevraket Bill Ward ville vært. Sammen med en overraskende opplagt Ozzy Osbourne dunket de ut tunge klassikere som «War Pigs», «N.I.B.», «Snowblind», «Children Of The Grave», «Sabbath Bloody Sabbath», «Black Sabbath» og «Paranoid» på en helstøpt og overbevisende måte.

Patetisk når Ozzy roper «let's go crazy, motherfu-ckers»? Joda, men det skal jo Black Sabbath anno 1998 være.

Black Sabbath spiller for et utsolgt Oslo Spektrum på tirsdag.