«Blade Runner» - tidenes film?

I morgen kveld viser NRK TO Ridley Scotts mesterverk «Blade Runner», en film som gradvis er blitt en av tidenes største kultfilmklassikere. Enkelte betrakter den som tidenes aller beste film overhodet, med sin blanding av realisme og drømmeaktig uvirkelighet. Regissør etter regissør har latt seg inspirere av filmens urbane, futuristiske fantasilandskap, men ingen har matchet originalen, ikke engang den dyktige franskmannen Luc Besson, som med fjorårets «Det femte element» åpent låner av Scotts elementer. Kanskje særlig ikke Luc Besson, fordi han prøver så hardt og bruker så store ressurser på å nå målet.

  • Som alle kunstverk rommer «Blade Runner» et mysterium. Hvor kommer den fra? Filmjournalisten Paul M. Sammons nylig utgitte bok «Future Noir - The Making of Blade Runner» gir noe av svaret. Boka følger filmen fra stadium til stadium. Det synes ikke å være en eneste hemmelighet gjemt for Sammon når det gjelder utviklingen av «Blade Runner»; oppkjøp av filmrettigheter, utformingen av manuskriptet, valget av regissør, valget av skuespillere, utformingen av den spesielle bildedesignen - ja, hele universet som preger filmen, de eventyrlige spesialeffektene, musikken, klippingen. Boka forteller om hvilke koblinger av tilfeldighet, beregning og kunstnerisk vilje som forvandler film til kunst. Sammon forteller også om kultfenomenet; og om hvordan fenomenet cyberpunk på mange måter springer ut av «Blade Runner».
  • Og han forteller om Philip K. Dick, den geniale forfatteren bak boka «Do Androids Dream Of Electric Sheep», romanen som ble «Blade Runner». I bok etter bok utforsket Dick hva som var virkelighet og hva som ikke var det. I essayet «The Android and the Human» (fra boka «The Shifting Realities of Philip K. Dick») skriver Dick om framtida: «Framtidas verden er for meg ikke et sted, men en hendelse. En konstruksjon, men ikke skapt av en forfatter i form av en roman eller en fortelling som andre folk sitter foran, eller på utsiden av og leser - men en konstruksjon hvor det ikke fins verken en forfatter eller lesere, bare en masse skikkelser på jakt etter en intrige. Vel, det fins ingen intrige. Det er bare disse skikkelsene og det de gjør og sier, det de bygger for å holde ut individuelt og kollektivt, som en stor paraply som slipper inn lyset og sperrer det ute på samme tid. Når skikkelsene dør, slutter romanen. Og boka ramler tilbake i støvet. Dit den kom fra.»