- Jeg leter etter en form for stillhet. Et nullpunkt, der all unødvendig staffasje er borte. Det er det mest oppsiktsvekkende man kan gjøre i ei tid som vår. Å insistere på stillhet. Jeg er fremdeles på reise. Men hjemme. Foto: Jørn H. Moen
- Jeg leter etter en form for stillhet. Et nullpunkt, der all unødvendig staffasje er borte. Det er det mest oppsiktsvekkende man kan gjøre i ei tid som vår. Å insistere på stillhet. Jeg er fremdeles på reise. Men hjemme. Foto: Jørn H. MoenVis mer

Blåfargeverket

Blåfargen er et gjenskinn av noe jeg tror jeg har sett en gang, sier Kjell Nupen i dette Magasinet-intervjuet fra januar 2008.

En gang pantet han tomflasker for å overleve. I dag tjener Kjell Nupen (53) millioner på sin kunst.

Nupen er en stor mann, bare så vidt under to meter høy. Stilt overfor hvem som helst, ruver han. Men under taket i det 600 kvadratmeter store atelieret på Hånestangen i Kristiansand blir han liten.

Han griper en brukt hermetikkboks som en gang har inneholdt chilibønner og klemmer nedi litt blåfarge fra en tube. Han rører rundt med en pensel. Går sakte bort til et staffeli som står midt i det enorme lokalet. Bildet rommer to store, blå felter, omgitt av svart.

Nupen dypper penselen i chiliboksen, fører den mot lerretet og legger et strøk over den tørre malingen. Blåfargen skifter karakter. Den blir mørkere og blankere. Snart er de to feltene dekket av den nye fargen. Nå skal den tørke. Før Nupen utfører samme prosess igjen, kanskje om et par dager. Enda et strøk med blått.

- Folk pleier å si at det kjedeligste som fins, er å se maling tørke. Men ikke jeg, sier Nupen og setter fra seg malesakene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- For meg er maling som tørker det mest spennende som fins.

For 36 år siden var Kjell Nupen den yngste eleven som noen gang ble tatt inn på Kunstakademiet, som en blant åtte sidenkandidater, valgt ut av en flokk på 300. Han måtte få dispensasjon fra Kirke og undervisningsdepartementet for å få lov til å studere.

Nupen var 17 år gammel og reiste fra Kristiansand til Oslo uten fem øre i lomma. Fra foreldrene fikk han ingenting. De hadde null tro på sønnens valg av karriere.

I Oslo levde han i okkuperte nedrivningsgårder eller overnattet ulovlig under en benk på akademiet. For å overleve jobbet han på brygga. Iblant sov han ute og samlet tomflasker for å få nok til å leve av. Men kunstner hadde han forbannet seg på at han skulle bli.

I dag er Nupen anerkjent over store deler av kloden. Han selger bilder til høye priser og er økonomisk uavhengig. Han har stilt ut i Paris og Hamburg, Seoul og Buenos Aires. Han har vært gjesteprofessor i Shanghai og jobbet med arkitekten Oscar Niemeyer i Rio de Janeiro. En retrospektiv utstilling som startet i Reykjavik i fjor sommer og deretter har vært vist i København, åpner i dag på Vestfold Kunstmuseum på Haugar. Men Nupen ser seg ikke tilbake. Han ekspanderer stadig. I fjor flyttet han et glassverksted fra Danmark til Norge.

Bygget er reist i flukt med atelieret og styrker inntrykket av at Nupen er mer enn en kunstmaler. Han er en hel industri, med tre ansatte. I verkstedet står en modell av en 18 etasjer stor, 64 meter høy bygning som skal reises som midtpunktet i et nytt senter på Bryne i Rogaland. Nupen skal dekorere bygget med farget glass. I garasjen står to enorme leirkrukker, malt av Nupen i sprakende farger, ikke minst blått.

- Disse er ikke så store. De veier rundt 350 kilo stykket. Jeg er i gang med noen nye. De blir fire og en halv meter høye. Større går det nesten ikke an å lage dem uten at de faller sammen. De kommer til å veie fire tonn hver.

- Hva skal de brukes til?

Nupen stryker neven over en av krukkene.

- Disse her? De er totalt unyttige. De kan ikke brukes til noe som helst.

Kjell Nupen har satt seg bak et digert skrivebord i hjørnet av atelieret. På veggen bak ham: små bilder, postkort, plakater og fotografier blant annet av en ung Kjell Nupen sammen med sin venn Jakob Weidemann. Nupen ruver. Vi sitter på den andre siden av skrivebordet, liksom litt under ham.

Kunstmaleren nipper til et glass rødvin og sier:

- Weidemann likte også å sitte litt høyere enn de som besøkte ham. Når folk kom på besøk, ble de henvist til en fjøskrakk. Det har ikke jeg begynt med ennå.

- Hvor lenge har du visst at du ville bli billedkunstner?

- Først skulle jeg bli pianist. Men fra 13-14-årsalderen ble tegning og maling hovedinteressen. En Munch-utstilling i byen gjorde sterkt inntrykk. Jeg hadde en åndsfrende i Bentein Baardson. Vi hadde et verksted sammen da jeg var 14-15, han var litt eldre. I 1969, da jeg var 15, kom den opprørske Gras-gruppa med Willi Storn til Kristiansand og vakte kraftig ståhei med eksospotter, obskøne dokker og oppblåste kondomer.

De satte opp installasjoner i Kunstforeningen som vakte forargelse. De lagde også en happening i domkirken. Storn og Morten Krohg ble arrestert. De var et friskt pust utenfra som styrket meg i troen på hva jeg ville drive med. Jeg ville male. Jeg sluttet på ungdomsskolen uten noen gang å få noe vitnesbyrd. av frikirkemenigheter, idrettsmiljøer og småborgerskap.

Nupen var opptatt av å finne en egen stemme, rydde et rom der han kunne lete etter seg selv. Det fant han i små alternative, motkulturelle miljøer som drev med performanceteater og bodde i okkuperte bygninger. Kunstakademiet ble Nupens vei vekk fra Sørlandet til noe større og mer spennende.

I Oslo fikk Nupen lærere som den fornemme Reidar Aulie og den lekne, burleske Ludvig Eikaas. De fleste elevene var 10-12 år eldre enn Nupen. Hovedstaden bød på studier av klassisk kunst i Nasjonalgalleriet, men sydet også av krasse, dagsaktuelle motsetninger mellom retninger i kunsten, mellom politiske radikalere og militante nyromantikere, med Odd Nerdrum i spissen. På Kunstnernes Hus satt Nupen som en yngre Benjamin ved bordet til Jakob Weidemann, Frans Widerberg og Inger Sitter.

- Dette var livet, dyrking av en klassisk, bohemromantisk kunstnermyte. Selv mente jeg på den tida at kunsten skulle ha en politisk verdi. Jeg brukte reportasjefoto fra krig og katastrofer som utgangspunkt for bildene mine og opplevde ikke få ganger at lerretene mine lå veltet med smørsida ned når jeg kom til skolen. Etter et par år forlot jeg Kunstakademiet og dro på egen hånd til Düsseldorf. Jeg hadde reist på interrail og kjent den sterke energien fra det tyske kunstlivet.

Til Düsseldorf kom Kjell Nupen med 4000 kroner. Da han gikk ut fra stasjonen ramlet han rett inn i byens red light district. Den uskyldige sørlendingen syntes folk var kjempehyggelige og spanderte på nye venner og venninner han fikk på en restaurant.

Så kom regningen: Omtrent halvparten av budsjettet forsvant på direkten. Nupen studerte, men for å klare seg levde han på sparebluss. Han stakk fra regningen hos sin første hybelvert og bodde det neste året sammen med rotter og ulovlige innvandrere i en nedlagt fabrikkhall hvor det tidligere var blitt produsert gass til Hitlers konsentrasjonsleire. Det gikk rykter om at de hadde kokt såpe der, på jøder.

- Jeg gikk ned 20 kilo. Jeg fikk en sekk poteter. Poteter kan jeg tilberede på veldig mange måter. Om natta jobbet jeg svart med å legge trikkskinner. Størstedelen av lønna gikk til de som skaffet jobben. Politiet gjorde stadig razziaer i fabrikken. De innbrakte meg og avkrevde legitimasjon. Dette var midt i Baader/Meinhof-tida, og Tyskland var på bristepunktet. Det var et helvete, men verdt strevet. Jeg utviklet meg som kunstner og ble faktisk hjelpelærer på akademiet. Etter hvert fikk jeg et navn blant tyske gallerister. Likevel forlot jeg byen og dro tilbake til Kristiansand.

I hjembyen unnlot ikke Kjell Nupen å sette preg på det unge kunstlivet. Sammen med fire kolleger startet han Myren Grafikk på en gammel gård, et sted som åpnet for unge, nye uttrykk og miljøer.

Nupen selv ble stadig mer anerkjent, men slo seg ikke til ro. Han reiste ut igjen og bodde i Frankrike, Tyskland, Italia, særlig Venezia. Hvis han ble for etablert i et uttrykk, ble han engstelig. På 1980-tallet, da jappetida eksploderte, ble han så mistenksom til kunstlivet og skeptisk til sin egen rolle at han brøt over tvert.

- Jeg mistet illusjonene. Kunstgleden forsvant. Jeg forsøkte meg for første gang i et annet yrke, ble medeier i en skonnert og seilte langs kysten av Europa en periode. Båten fungerte som et skoleskip, med meg som den ene av to kapteiner. Jeg fortsatte med dette en periode før jeg vendte tilbake til kunsten.

Resten er en fortelling om suksess. Nupen produserer malerier og grafikk, keramikk og kobberstikk, skulpturer og glasskunst. I 1988 får han i oppdrag av Kristiansand kommune å lage skulpturer til den nyanlagte Oterdalsparken langs strandpromenaden, der et gammelt industriområde skal åpnes for publikum. En hel serie store skulpturer i et fonteneanlegg, som i dag er et landemerke og kjent som Nupen-parken.

- Jeg jobbet med anlegget i to år. Det var godt å få en slik anerkjennelse i sin egen hjemby. Samtidig følte jeg redselen ved å bli godkjent. For å få for stor suksess. Jeg føler meg tryggere i motvind. Jeg ante en slik motstand når jeg fikk oppdraget å utsmykke Søm Kirke i Kristiansand. Da møtte jeg skepsis fra kristne miljøer til at denne kunstneren, som neppe var kristen og hadde rykte for å både banne, røyke og drikke, skulle innrede en kirke.

I dag er det ingen som klager. Kirken er den mest besøkte på hele Sørlandet.

Ute i skogen som omgir Kjell Nupens atelier står fire sauer og en bukk og kikker på mens maleren går ut på pynten mot havet. På den andre siden av sundet strekker en mørk landtunge seg langs horisonten. Over den hvelver himmelen seg. Den blå timen. Nupen har malt dette motivet igjen og igjen.

Bildene selger fortere enn han klarer å male dem.

- Blåfargen begynte jeg å utvikle tidlig på 1980- tallet. Jeg jobber fortsatt med den. Blått er en kald farge som jeg forsøker å gjøre varm. Weidemann skjelte meg ut. Han syntes denne blåfargen var noe helvetes tull. Vi snakket sammen på telefonen hver tirsdag klokka 11.00. Han var fly forbanna. Til slutt pleide jeg å si: «Husk at du bare har ett øye, Jakob. Jeg har to.» Da begynte han å le. Blåfargen er et gjenskinn av noe jeg tror jeg har sett en gang. Jeg balanserer mellom banalitet og poesi.

- Har du funnet den ultimate blåfargen?

- Den er jeg stadig på jakt etter. Jeg har forflyttet meg hele livet. Nå har jeg nådd en endestasjon. Jeg leter etter en form for stillhet. Et nullpunkt, der all unødvendig staffasje er borte. Det er det mest oppsiktsvekkende man kan gjøre i ei tid som vår. Å insistere på stillhet. Jeg er fremdeles på reise. Men hjemme.

© Dagbladet