PÅ BEFARING:  Statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen besøker Bjørnholt skole i Oslo. Regjeringen advares mot å kopiere svensk skolepolitikk. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
PÅ BEFARING: Statsminister Erna Solberg og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen besøker Bjørnholt skole i Oslo. Regjeringen advares mot å kopiere svensk skolepolitikk. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Blågul skolekopiering

Både overføring av hele arbeidsgiveransvaret til kommunene og økt privatisering har ført til lavere kvalitet og større ulikheter i den svenske skolen.

Kommentar

«Ikke gjenta våre skoletabber», sier den svenske professoren, Leif Lewin, som i en svensk offentlig utredning har skrevet om erfaringene med «kommunalisering» av skolen. Der overtok kommunene et udelt arbeidsgiveransvar for lærerne i 1991. I Norge overtok kommunene forhandlingsansvaret for lærerne i 2004, da Kristin Clemet var kunnskapsminister i Bondevik II-regjeringen.
Clemet etablerte også «friskoler» og er titt og ofte blitt beskyldt for å ville privatisere skolen etter svensk mønster. Selv bestrider hun dette heftig (ved enhver anledning) og viser til at det i Norge ikke var eller skal være lov å ta utbytte fra privatskoler med statlig støtte. Nå har erfaringen vist at det er andre måter å ta ut fortjeneste på. Uansett har det svenske Skolverket (tilsvarende vårt Utdanningsdirektorat) på grunnlag av resultatene fra Pisa-undersøkelsene, konkludert med at kvaliteten i svensk skole har sunket parallelt med at privatskolene har økt sine markedsandeler.

Overføringen av hele arbeidsgiveransvaret for lærerne til kommunene har heller ikke vært noen suksess, skal vi tro den offentlige utredningen «SOU 2014:5» med den talende tittelen: «Staten får inte abdikera».
Konklusjonen er knusende: «Kommunaliseringen av den svenske skolen har vært mislykket».

Kommunaliseringen skulle gjøre det mulig å tilpasse skolen etter lokale behov. Som på mange andre områder ble mål- og resultatstyring introdusert. Kommunene skulle få bestemme fordelingen av ressurser mellom skole og andre velferdsordninger. Kommunene fikk stor frihet til å tilpasse og organisere skolen innenfor de rammer som regjeringen og riksdagen bestemte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Sverige skjedde dette under trykket fra den økonomiske krisa tidlig på 1990-tallet. Det medførte at det ble ført en effektivitets- og innsparingspolitikk som blant annet medførte høvelkutt i diverse velferdsordninger.
Overføringen av ansvaret til kommunen muliggjorde både innsparinger og strukturelle endringer. Lærertettheten minsket. Skolen kostet mindre per elev, men ble ikke kvalitativt bedre, ifølge Lewin. Brukerinnflytelsen økte på bekostning av rektorers og læreres innflytelse. Den svenske utredningen viser til internasjonale rankinger og konstaterer at «kommunaliseringen medförde försämrade studieresultat». Den konkluderer også med at overføringen av totalansvaret innebar forverringer for lærere og rektorer.

Lærernes lønnsutvikling i Sverige har vært betydelig dårligere enn for sammenliknbare grupper. Nå skyldes den svakere lønnsutviklingen langt mer enn overføring av arbeidsgiveransvar til kommunene. Lenge før det skjedde i Norge brukte lærerorganisasjonene det som et argument ved de årlige lønnsforhandlingene.
Det er heller ikke lett å vite hvordan kvaliteten i svensk skole hadde utviklet seg om staten hadde beholdt arbeidsgiveransvaret. De svenske velferdsordningene var på begynnelsen av 90-tallet atskillig rausere enn de norske. Og det var mange gode grunner til at norske kommuner, som vitterlig betalte lønn til lærerne, også fikk et ord med i laget i lønnsforhandlingene.

Like fullt innebærer «kommunalisering» og «privatisering» en oppstykking av det enhetlige. Begge deler ligger nærmere høyreideologi enn det sosialdemokratiske. Den gang sosialdemokratene var på sin definitive høydetopp, etter krigen, vedtok Gerhardsen-regjeringen og Stortinget å flytte lønnsfastsettelsen fra kommunene til staten. Det hadde utviklet seg så store forskjeller i kvalitet og avlønning at det ikke passet med likhetstankegangen. I proposisjonen som ble lagt fram den gang skrev departementet: «Det går tydelig fram at både arbeidsforholdene og arbeidstida for lærerne er ytterst forskjellige. Dette gjør at en støter på mange særegne vanskeligheter når lønnsforholdene for disse (folkeskolelærerne) skal fastsettes».

Man har altså sett ulikt på dette. Det gjør man også innenfor Norden. I Finland, som har toppet alle rankinger og blitt et skolepolitisk Mekka, blir lærerne fortsatt lønnet etter et sentralt regulativ fastsatt i sentrale forhandlinger.

Det fins likevel åpninger for fleksibilitet, også der. Finske lærere har en lønnspyramide som de fleste kjenner til og som bygger på objektive kriterier. Kanskje noe å bygge på nå når det brygger opp til en faretruende konflikt mellom lærerne og KS. Støynivået har lenge vært så høyt at noen sannsynligvis snakker stillferdig sammen på kammerset.