PÅ 13. PLASS: Olav Angell har skrevet Norges 13. beste krimroman, mener Dagbladets jury. Foto: TOM MARTINSEN
PÅ 13. PLASS: Olav Angell har skrevet Norges 13. beste krimroman, mener Dagbladets jury. Foto: TOM MARTINSENVis mer

Blåkald kjøttkrok

«Perdido, Perdido..» er Norges 13. beste krimroman.


Olav Angell er ikke bare en fremragende oversetter og kongenial gjendikter - «Ulysses» og «Mason & Dixon» av åndsbrødrene Joyce & Pynchon samt moderne klassikere som «Naken lunsj», «Hyl» og andre dikt, «På kjøret», «Vivisektoren», «Ørretfiske i Amerika» og «Dagene styrtet av sted som ville hester over alle hauger» utgjør bare en brøkdel av porteføljen hans.

Han er også en smakssikker formidler av fremmed poesi - antologien «Døden på undergrunnen» og enmannstidsskriftet POETICA ruver i landskapet - og en beleven jazzambassadør som sammen med Jan Erik Vold og Einar Økland riffet Jazz i Norge.

Tilfeldigheter
Men Olav Angell er også en unik forfatter med et særdeles brett register og en helt egen tone. Blant mine favoritter er de fine Oslo-romanene «SkumringMidnattDemring», det finkornete portrettalbumet «Snapshots» og en 34 år ung kriminalroman som ikke likner noen annen jeg har lest, «Perdido, Perdido..».

Tre av mine beste leseopplevelser skyldes tilfeldigheter. «Bokserens blod» av Nils Yttri lå gjenglemt på en sommerhett trapp, Ola Bauers trøkk seksten «Rosapenna» fikk jeg kastet etter meg og «Perdido, Perdido..» fant jeg i en frakkelomme i grålysningen.

Moderne
En mann blir anklaget for et drap på en kvinne - kanskje er det hans egen kone. Han bedyrer sin uskyld, men til ingen nytte, politiet tror ham ikke. Hans elskerinne overrasker ham med nyheten om at hun venter barn og forlanger en bunke laken for å forsvinne. Hvis ikke skal hun nok vite å knuse ham. Men det er hun som blir knust - funnet slik ved foten av bratte klipper.

«Perdido, Perdido..» er en moderne roman med klangbunn i «Brautigan og Barthelme», med en handling som drives fram av grunnleggende, basale drifter som i siste instans alltid rammer en selv med ødeleggende kraft. Perdido er møtet mellom paraplyen og symaskinen i den hyperstiliserte kriminalromanens form, men med røtter i urtekster som «Glassnøkkelen» og «Kvinnen i sjøen» med en dæsj av «Prosessen» og «Drømmer om Babylon».

Brisen blues
«Perdido, Perdido..» er mer Chet Baker enn Charles Mingus, vest og ikke øst (nord og ingen sør), den har en gåte, men ingen detektiv, alle personene henter navn fra jazzen, den består av setninger så fine at når man har lest en må man lese en til og til slutt blir setningene et menneskelig instrument som knipser en blå, postmoderne melodi.

«Perdido, Perdido..» er både blåkald kjøttkrok og brisen blues på samme tid. Den er også en av de norske romanene som betyr så mye for meg at jeg egentlig ikke har lyst til å dele den med noen. ... den består av setninger så fine at når man har lest en må man lese en til og til slutt blir setningene et menneskelig instrument som knipser en blå, postmoderne melodi.