Alt går ikke like bra i Obamafanland. Det er ikke helt klart akkurat hva som gjorde at stemningen snudde. Kanskje var det eimen etter finansdepartementets siste bankredning. Eller nyheten om at presidentens økonomiske sjefsrådgiver, Larry Summers, tjente millioner på akkurat de Wall Street-bankene og hedgefondene han nå beskytter mot ny regulering. Eller kanskje det begynte tidligere, med Obamas taushet under Israels angrep på Gaza.

Uansett hva den siste dråpen var, begynner stadig flere Obama-entusiaster å overveie muligheten for at deres mann faktisk ikke vil redde verden hvis vi alle bare håper sterkt nok. Og det er bra. Hvis superfan-kulturen som brakte Obama til makten, skal omgjøres til en uavhengig politisk bevegelse, en bevegelse som er sterk nok til å takle de inneværende krisene, må vi alle slutte å håpe og begynne å kreve.

Første skritt er å forstå fullt ut den merkelige mellomsituasjonen som mange amerikanske bevegelser befinner seg i. For å klare det trenger vi et nytt språk, et språk som er spesifikt for Obamas tid. Her er en begynnelse.

Bakhåp: Akkurat som en bakrus, skyldes bakhåp at man har fråtset i noe som føltes godt akkurat da, men som egentlig ikke var så bra likevel, slik at det fører til samvittighetskvaler, eller til og med skam. Det er den politiske ekvivalenten til nedturen etter et sukkerkick. Eksempelsetning: «Da jeg hørte på Obamas økonomiske tale, hamret hjertet mitt. Men senere, da jeg forsøkte å fortelle en venn om hans planer for de mange millionene som er rammet av permisjoner og tvangssalg, merket jeg at jeg ikke sa noe som helst. Jeg er i skikkelig bakhåp.»