Blåmandag

Det er ikke alltid det hjelper å rocke opp lydbildet.

CD: The Cardigans har alltid vært i besittelse av den kjente it -faktoren. I over ti år har Nina Persson og gutta tatt popen på pulsen. Cardigans omfavnet nittitallsnaivismen på sukkerspinnsøte «Emmerdale» og «Life». De var litt mer scruffy på «First Band on The Moon», og da tidsånden hardnet til mot tusenårsskiftet, leverte de kynisk rock med «Grand Turismo». Så tinet de lydbildet med moden americana-melankoli på «Long Gone Before Daylight» (2003). Cardigans\' evne til stadige fornyelser er ikke bare årsaken til at de har klart å holde det gående i ti år, men også grunnen til at Nina har blitt et moteikon i Sverige.Derfor er det underlig at de nå velger å pensle det nye albumet inn på samme spor som «Long Gone Before Daylight». Ja, «Super Extra Gravity» har til og med en oppfølger til kjærlighetstungsindige «And then you kissed me». På «And the you Kissed me II» har den storslagne sorgen derimot gått over i dirrende, nedstrippet, nesten Johnny Cash-aktig sinne. Det er akkurat som når Cosmopolitan beskriver kjærlighetssorgstadiene. Først blir du trist. Så blir du sint. Og så går det forhåpentligvis over. Etter to år er det der Cardigans burde være. Bandet har dessverre ikke klart å løsrive seg fra eksalbumet. «Super Extra Gravity» befinner seg i et uavklart mellomstadium mellom «Long Gone...» og framtidige skiver. Låtene høres ut som om de ble vraket i forrige runde, og nå bare har gjennomgått en hardrock-makeover. Selv småfrekke «I Need Some Fine Wine and You Need To be Nicer» er en smule passiv/aggressiv.