«Blamen er bare din, og det til the bitter end»

Pål Gerhard Olsens ungdomskrim sklir helt ut.

MANGLER MÅTEHOLD: Krimforfatter Pål Gerhard Olsen sveiper innom altfor mye i sin nye krim for unge voksne. 
FOTO: HENNING LILLEGÅRD / DAGBLADET.
MANGLER MÅTEHOLD: Krimforfatter Pål Gerhard Olsen sveiper innom altfor mye i sin nye krim for unge voksne. FOTO: HENNING LILLEGÅRD / DAGBLADET.Vis mer

ANMELDELSE: De to søttenåringene Daniel og Joachim er på vei til Daniels familiested på Korsika. I Nice blir Daniel brutalt ranet av to torpedoer. Guttene sporer torpedoene til en styrtrik russer, med en vakker datter som heter Kira.

De tre går sammen om å finne hva det er i Daniels bag som er så verdifullt at folk bokstavelig talt går over lik for å få tak i det.

Høyt tempo
«Tumbling dice» har en tøff og appetittvekkende start, med høyt tempo og mye action. Plottet involverer Kiras Cruella de Vil-aktige mor, Daniels straighte ingeniørfar som ikke er så straight likevel, en snuskete brite og en hensynsløs korsikansk mafioso. Her er kidnapping, mord, en høydramatisk flukt fra en togbru — og en eksplosiv avslutning. Ikke overraskende er det også en romanse mellom Kira og Daniel.

Pål Gerhard Olsen har skrevet romaner, ungdomsromaner og skuespill, og åtte krimbøker med gjennomgangsfiguren Aron Ask.  En svakhet hos ham har vært et manglende tematisk måtehold. Det gjelder i høyeste grad her. Det blir for mye av alt.

«Blamen er bare din, og det til the bitter end»

Det sveipes innom store temaer som opiumsmugling fra Afghanistan, oljeoligarker fra Kaukasus, våpeneksport og den korsikanske frigjøringshær. Men det blir bare smakebiter av alt, og mye av det har bare vage forbindelser til plottet. Plottet i seg selv er syltynt, konstruert og nesten tøysete i forhold til de mange store og alvorlige temaene som tas opp.

Heller ikke personene får vi riktig grep om. Spesielt er Daniels far og Kiras mor helt usannsynlige som typer. De kunne fungert i en eventyrbok eller fantasy. Men ikke i dette, som er lagt opp som en realistisk krim.

Ungdomssjargong
Hovedpersonen Daniel er kanskje aller svakest som type. Han både forelsker seg og oppdager ting ved sin far som burde rystet ham. Men det hele blir så glatt og kunstig, så utenpåklistret.

Det har med språket å gjøre, satt sammen av forblommede norsk-engelske pompøsiteter som «Blamen er bare din, og det til the bitter end». Den oppkonstruerte ungdomssjargongen virker lett malplassert — og lite treffende med tanke på målgruppa, som vel er det en kaller unge voksne.