FORSTADSGJENG: Arcade Fire omfavner vokalist Win Butlers barndomsminner fra The Woodlands i Texas på «The Suburbs» - en plate som ytterligere sementerer statusen deres som kanskje verdens største indieband. Foto: UNIVERSAL
FORSTADSGJENG: Arcade Fire omfavner vokalist Win Butlers barndomsminner fra The Woodlands i Texas på «The Suburbs» - en plate som ytterligere sementerer statusen deres som kanskje verdens største indieband. Foto: UNIVERSALVis mer

Blander hodenikkende Bowie-glam og dansbare Iggy-takter

Arcade Fire drar tilbake til indieforstaden.

||| ALBUM: En ting er sikkert, Montreals stolte indieambassadører, Arcade Fire, utøver ikke minimalismens kunst. Men nå har heller aldri septetten tatt noen forbehold heller. «Funeral» gjorde undergrunnsheltene til kritikeryndlinger med sin fargesprakende og eklektiske indierock, mens «Neon Bible» for alvor løftet Arcade Fire frem til arenaband. Og slik fortsetter det på «The Suburbs».

Selv om bandet selv sier at de har gått for et mer rendyrket uttrykk, er det fremdeles sjangeroverskridende og rikt orkestrert indie som står på agendaen. Det vil neppe den tallrike fanskaren klage på.

Kontrastlek
Førstesingel og tittelkutt, «The Suburbs», starter ballet med hodenikkende Bowie-glam, før «Ready To Start» kommer med bud om at her skal vi ikke stå stille i samme rom, og sender lytteren inn en sky av dansbare Iggy-takter.

Der de to forgjengerne var bygd opp rundt enkeltlåter, er «The Suburbs» en mer konseptuel affære, hvor den grenseløse referanseleken gjør platen til et mylder av stemninger og smakssammensetninger.

Låtene fungerer godt hver for seg, men får også en ny mening når sangene står rygg mot rygg og skaper spennende kontraster. Fra Springsteen via U2 til klassisk dansepunk som The Undertones i hektiske «Month of May».

Røtter
Win Butler er det naturlige midtpunktet som samler trådene og loser platen stødig i havn. Fra de vare og økonomiske tonene i «Wasted Hours» til pulserende storbysus i «Empty Room», sørger han alltid for at musikken flyter taktfast videre. Teksturen er rik på nyanser og finurligheter, og den fargesprakende instrumenteringen gjør at man hele tiden oppdager nye ting som pirrer smaksløkene. 

Tematikken er er lagt til bandets oppvekst i forstaden og de utfordringer og kvaler det har medført. Selv om det har gått kollektivet vel i livet, tror man på dem når de snakker om problemene sine. «You never trust a millionaire quoting the sermon on the mount/I used to think I was not like them but I'm beginning to have my doubts».

Arcade Fires stødige kurs mot stjernene slutter ikke med «The Suburbs». Det later til at det blir nok en fargesprakende reise.

Blander hodenikkende Bowie-glam og dansbare Iggy-takter