Blandet popkultur

En middelmådig underholdningsroman preget av svakt forlagsarbeid.

BOK: Tyske Gerhard Henschels «Den trettende Beatle» likner i mangt på en ungdomsroman. Den er basert på en enkel, eventyrinspirert og for så vidt artig idé: Den musikkbesatte hovedpersonen og jeg-fortelleren møter en fe som kan oppfylle tre ønsker. Han rekker bare to av dem: Ved siden av ei lommebok som aldri går tom, vil han bli sendt tilbake i tid, til ei uke før John Lennon treffer Yoko Ono på Indica Gallery i London i november 1966.

Dårlig samvittighet

Når han kommer dit, ringer han inn en bombetrussel for å forhindre møtet, slik at helten hans ikke skal måtte komme under den japanske konseptkunstnerens åk. Men istedenfor å gi Lennon frihet til videre musikalsk blomstring, ender bombetrusselen med at bilen stjernen sitter i kolliderer. Lennon ender i langvarig koma - derav «Den trettende Beatle», mannen som bringer bandet ulykke. Hovedpersonen får kronisk dårlig samvittighet, og mens han gjør alt han kan for å pense Beatles-historien inn på rett spor igjen, kaster han seg med glupsk appetitt ut i 1960-tallets legendariske «Swinging London» og alt byen har å by på av fest, dop og kjendiser. Nettopp i at den likner en katalog over 1960-tallets stjerner, mister boka preget av å være skrevet for et ungt publikum, og minner mer om en roman for grånende herrer. Man bør helst være meget vel bevandret i det seine 1960-tallets popkultur på begge sider av Atlanterhavet for å få fullt utbytte av hovedpersonens møte med alle fra Marianne Faithfull og Jimi Hendrix til kjendisgalleristen «Groovy Bob» Fraser og Jerry Garcia.

Kvikk slutt

Hans ferd fra fest til fest er ikke uten underholdningsverdi. Men romanen er temmelig flat, uten noen form for refleksjon eller betydning utover det som står på linjene. Det eneste som driver den framover, er spørsmålet om John Lennon blir frisk, og om hovedpersonen, med sine profetiske evner, klarer å bringe Beatles sammen igjen. Slutten er i og for seg kvikk, om enn ikke særlig overraskende, men for øvrig kjennetegner heller ikke humoren boka.

Pinlig

Det gjør derimot svakt forlagsarbeid. «Den trettende Beatle» er Fritt Forlags første romanutgivelse, og bærer preg av manglende profesjonalitet. Feilstavede ord og navn florerer, og det er særlig pinlig i ei bok som så til de grader lener seg på musikalsk kredibilitet. På samme side opptrer Cat Stevens, Cat Steven og Cat Stephens. Ingmar Bergman er blitt Ingar Bergman, Glasgow Rangers er blitt Glascow Rangers. Slik kunne man fortsatt. Så ille er det at hovedpersonen i begynnelsen av boka heter Daniel, og på slutten er blitt David. I tillegg er store deler av bokas dialoger på engelsk. Om det også er slik i den tyske originalen eller om det er den norske oversetterens valg, er uvisst. Trolig er det gjort for å skape et autentisk slangpreg. Men resultatet blir noe så underlig som ei norsk bok som i stor grad er skrevet på engelsk. Selv om nordmenn flest i dag behersker språket, er dét langt fra uproblematisk når folk med rette tror de kjøper en roman oversatt til norsk.