Blant baroner og bajonetter

I dag er det 175 år siden militærfilosofen Carl von Clausewitz\' døde. I Norge skal man lete lenge etter tekster av og om Clausewitz.

MENS BÅDE SVENSKER og dansker har oversatt Clausewitz\' «Vom Kriege»¸ må vi ta til takke med en sterkt forkortet versjon fra 1972. Og ønsker man en presentasjon av hans tanker og teorier på norsk finner man også forsvinnende lite. Til tross for at enkelte hevder at Clausewitz\' hovedverk er på linje med andre samfunnsorienterte klassikere, som Machiavellis «Fyrsten» og Karl Marx\' «Kapitalen» har han ikke en gang klart å snike seg med i det norske standardverket Vestens tenkere. Nå kan man selvfølgelig spørre om det er noe stort nasjonalt tap at Clausewitz befinner seg nær bunnen av den historiske skraphaug. Clausewitz døde i 1831 og tilsynelatende har neppe noe endret seg mer på de siste 175 år enn nettopp krig. Clausewitz ble 11 år gammel innrullert som fanebærer og tilbrakte mesteparten av sitt militæroperative liv på hesteryggen. Kontrasten til satellittnavigering, kryssermissiler og atomdrevne ubåter kan knapt bli større.

IFØLGE DEN SVENSKE idéhistorikeren Sven-Eric Liedman kan det skilles mellom hard og myk opplysning («I skuggan av framtiden»). Hard opplysning består av «teknisk håndtering av begrensede problemer» og er basert på eksakte beregninger, eksperimenter og kalkyler. Denne kvantifiserbare delen av virkeligheten er modernitetens ryggrad. Men det finnes også en myk opplysning som inneholder verdensanskuelser og teorier på høyt abstraksjonsnivå. Her finner vi også etikken, estetikken og synspunkter på «det gode liv». Den harde opplysning går åpenbart fremover, i den forstand at vi blir stadig mer effektive. Men går den myke opplysning også framover? Er Anne B. Ragdes «Berlinerpoplene» mer «effektiv» enn Shakespeares «Hamlet»? Konkrete kamphandlinger og krigføring er formodentlig et uttrykk for hard opplysning men krigen i seg selv består av mer enn det. Derfor er det kanskje ikke verre å lese Clausewitz for den som interesserer seg for krig og fred, enn det er for en filosof å lese Platon?

CLAUSEWITZ STÅR BAK et av verdenshistoriens mest berømte militærsitat: «Krig er ikke annet enn fortsettelse av politikk med andre midler». Det er en påstand han har høstet mye pepper for. Sir John Keegan, en av de fremste nålevende militærhistorikere, hevder for eksempel at verden hadde vært langt lettere å forstå om Clausewitz\' påstand var sann. Krig er ikke fortsettelse av politikk, men av kultur med andre midler. Men Clausewitz\' anliggende var ikke hvordan forholdet mellom krig og politikk egentlig var, men hvordan den burde være. Han hadde selv personlig erfaring med kamphandlinger de færreste forstod hensikten med. Ofte blir Clausewitz\' påstand tolket som at politikere skal styre generalene, og ikke motsatt, men Clausewitz meldte selv «overgang» til Russland i 1812 da Napoleon tvang Prøysen til å stille med tropper til hans Moskvafelttog. Kongens politikk var ikke god nok, Clausewitz\' egen politikk var bedre. Da fikk det ikke hjelpe at han ikke kunne et ord russisk, og at han risikerte å møte sine egne brødre i kamp, som forble lojale til den prøyssiske kongen.

AT KRIG ER EN fortsettelse av politikk med andre midler innebærer også i følge Clausewitz at politikken ikke stopper når krigen overtar. På dette punktet skilte han seg klart fra de fleste av sine kollegaer og senere epigoner. Helmuth von Moltkes oppfatning var for eksempel krysstallklar: «Politikk må ikke få forstyrre militære operasjoner». Hva politikerne i etterhånd måtte finne på å gjøre med de militære seire og eventuelle tap var ikke generalenes problem! Clausewitz advarte sterkt mot en slik arbeidsdeling: «Når folk snakker, som de ofte gjør, om skadelig politisk innflytelse på ledelsen av krig, sier de ikke det de egentlig mener. De skulle ha kranglet med politikken selv, ikke konsekvensene av den. Hvis politikken er hensiktsmessig, ja så er effekten på krigføring kun av det positive. Men har politikken den motsatte effekt, er det politikken selv det er noe galt med.» Når en krigsmaskin kjører seg fast i hengemyra, kan det derfor være betimelig å spørre om hva den hadde der å gjøre i utgangspunktet. Også her hadde Clausewitz et råd å gi: «Man begynner ikke en krig - eller man burde i det minste ikke begynne en krig - uten å ha gjort klart for seg hva man vil oppnå med den, og hva man vil gjøre i den.» Dette virker som en temmelig innlysende forsiktighetsregel, men historien viser at det innlysende ikke alltid er like innlysende.

CLAUSEWITZ VAR OGSÅ en av de første som utviklet en teori for nasjonal frigjøring. Enkelte har gjort et stort poeng av at de såkalte New Wars sparket bena unna Clausewitz teoretiske fundament. Men etter mitt syn er det snarere motsatt. Clausewitz teorier har ikke beholdt sin aktualitet på tross av bortfallet av et troverdig storkrigscenario, men på grunn av «småkriger» og terrorisme. Clausewitz skrev nemlig systematisk om politisert vold, som en av historiens første. Den såkalte «Clausewitzianske krigen», som foregikk mellom stater og ved hjelp av regulære styrker, har forholdsvis lite med Clausewitz å gjøre. Prøysen var en lettvekter i det Europeiske stormaktspillet og Clausewitz var ikke i tvil om at Napoleon kom til å utslette dem som selvstendig stat. I den kampen kunne man ikke sky noen midler. Terror måtte bekjempes med terror, om nødvendig. Og her var det maktpåliggende at alle skjønte hvilke trussel man egentlig sto ovenfor: «Den første, mest storartede og avgjørende beslutning som en feltherre og statsmann tar, er den at han bedømmer den krig han begynner, riktig; og ikke holder den for eller vil gjøre den til noe den ut fra sin natur ikke kan være.» I følge Clausewitz er krigens prinsipper ekstremt enkle og innenfor den «sunne fornufts rekkevidde». Store kunnskaper og dyp lærdom er på ingen måte nødvendig, ei heller ekstraordinær intellektuell kapasitet. Krig er uten tvil vanskelig, men vanskeligheten er av en karakter som ikke løses av store genier. Vanskelighetene er av politisk og moralsk karakter, de tilhører Liedmans myke opplysning. Det militære sjefer trenger er, en enestående viljestyrke som kan overvinne krigens uunngåelige friksjon, og medarbeidere som er så dyktige og motiverte at denne friksjonen ikke blir uoverstigelig.

I DISSE TIDER kan det være god terapi å søke trøst i tekster som har levd en stund, og som har sett tenketanker og «fraktalmanøvrer» komme og gå. Clausewitz døde som en temmelig bitter og nedbrutt mann. Han ble aldri betrodd stillinger hvor han kunne fått anledning til å påvirke sine omgivelser, verken de politiske eller de militære, i den grad han hadde håpet, med konvensjonen ved Tauroggen i 1812 som et mulig unntak. Der bidro Clausewitz sterkt til at sjefen for de prøyssiske styrker under Napoleon besluttet å erklære styrkene sine nøytrale, og med det begikk den militære dødssynd og forråde sin egen konge. Clausewitz, eller Lausewitz som onde tunger nå kalte ham, ble ikke mindre upopulær i Berlin av den grunn. Men selv om Carl von Clausewitz ble mer beryktet enn berømt i sin samtid og har vært temmelig død i fysisk forstand helt siden 16. november 1831, er han sannsynligvis fremdeles verdens mest oppgående militærteoretiker. Eller som Jens A. Christophersen skrev i innledningen til den forkortede norske utgaven av «Om krigen» fra 1972: «Og de nevnte personer [dvs. trekløveret Lenin, McNamara og Mao] er på ingen måte de eneste som henvender seg til Clausewitz når det dreier seg om noen av de viktigste, og også alvorligste, spørsmål menneskene i det hele tatt er stilt overfor.» Men noe stort inntrykk på nordmenn har han altså ikke gjort.