Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Blant de aller, aller peneste spillene denne generasjonen

Og det på Wii!

|||GAMEPLAY OVER grafikk. Grafikk over gameplay.

Du vet, den evige regla. Noen ganger skal jeg være enig i at grafikk kan være med på å løfte allerede gode spill til episke høyder, men i 90 prosent av alle tilfellene gir jeg alvorlig beng i om spillet ikke nødvendigvis ser fabelaktig ut (selv om jeg ikke kan fordra regelrett elendig grafikk).

Så hvorfor starter jeg denne anmeldelsen med å omtale grafikken?

FORDI JEG ER SÅ frekk at jeg påstår at «Muramasa: The Demon Blade» er blant de aller, aller peneste spillene som er lansert denne generasjonen. Og det på Wii!

Det er lagt ned så overdådig mye arbeid i presentasjonen at jeg blir svimmel. Hvert bidige sekund fremstår spillet som et levende maleri, der alt er animert til det absurde. Se på skjermbildene på toppen her, og prøv å forstå at alt rører på seg, det er ikke bare såkalte bullshots. Det er nesten ikke til å tro.

Og jeg som syntes at fjorårets «Braid» var dødslekkert - så feil kan man ta!

BAK DET FLOTTE YTRET, som er akkopagnert med nesten like bra lyd og musikk, ligger det også en forholdsvis solid stykke gameplay. Her får du velge mellom to personer, som har litt forskjellige veier gjennom spillet, i deres jakt på selveste djevelsverdet - som sender folk lukt ned i helvete til evig grillparty.

Historien er kanskje det jeg likte minst, med japanske stemmer lagt over et noe uforståelig og ikke så veldig fengende plott som etter hva jeg fikk med meg handler om sverd smidd på menneskesjeler og fortapelse.

Første halvdel av spillet går du rundt og regelrett driter i hva som skjer, fordi nesten ingenting blir forklart mer enn at folk må drepes og ting må hevnes.

MEN HVA GJØR VEL DET, for til å begynne med har du mer enn nok med å synes det er råfett å ta knekken på titalls med fiender på én gang.

Greit nok, så bruker spillet bare noen få knapper på hele angrepsfronten, og det er som regel nok å bare mose knappene så raskt du kan, men du blir belønnet for hvor mange treff du greier uten å selv bli slått i bakken, og kombometeret stiger i takt som du utfører bare sykere og sykere angrep.

Etterhvert samler du flere og flere sverd, som også benyttes som en slags nøkler som bryter ned fargekodede barrierer (som lar deg avansere mot en ny boss).

DU KAN OGSÅ SMI dine egne sverd gjennom å samle lassevis av sjeler som ligger strødd rundt, og som også ramler ut av nedsablede fiender, noe som gir deg enda bedre muligheter til å knerte fiendene raskest mulig.

Det er rett og slett moro å løpe rundt å bygge opp komboer mot fiendene, og bosskampene er akkurat så grandiose som en kunne håpe i et spill som egentlig bare er en veldig oppjazzet hack'n'slash-orgie.

1

Ikke det at det er en dårlig ting!

SPILLETS STØRSTE PROBLEM ligger i at selve spilldesignet ikke er så veldig bra, altså hvordan det er bygd opp.

Enda så flott som det er å løpe rundt i de vakre omgivelsene, så er det temmelig dritkjipt å måtte bruke ti minutter på å løpe tilbake den samme veien du nettopp kom, fordi du fant et nytt sverd som åpner et nytt område - helt på andre siden av kartet.

Ofte innebærer dette at du holder kontrollstikka til siden og bare venter. Ikke så veldig artig.

Det er heller ikke artig når du har brukt den siste halvtimen på å komme deg til en plass, bare for å endelig få muligheten til å kjøpe et kart som forteller deg at du tok feil vei tjue skjermbilder tilbake.

Og hvem i huleste trodde det å legge hopping til OPP på kontrollstikka var en god ide?!

ETTERHVERT BEGYNNER også følelsen av at du har gjort alt før å komme sigende. Spillet er i bunn og grunn kun et kappløp hvor du får beskjed om å reise til et sted, ta knekken på bossen, få et nytt sverd, reise til et nytt sted ... og så videre - helt til spillet er over.

Det hjelper at omgivelsene til stadighet overrasker og imponerer, men den tidligere nevnte løpinga er kun avbrutt av plutselige angrep av middelmådige fiender du etterhvert kan ta i blinde.

Disse kampene blir også ekstremt repeterende etterhvert. Joda, det er grisefett å se kombo-telleren krype opp mot to hundre treff på rad, men ikke den førtifjerde gangen den siste timen.

At det av en eller annen grunn skal poppe opp et statistikkvindu hver bidige gang du tar rotta på en gjeng fiender gir ikke en så fin flyt i spillet heller.

MEN «MURAMASA» er uansett en opplevelse det er verd å få med seg. Som jeg skrev innledningsvis er det usannsynlig flott å bare se på spillet. Selv om slåssinga blir tam etterhvert, spriter et heftig kampsystem og bosskampene opp tilværelsen såpass at det er levbart helt inn til slutten.

Nevnte jeg den fine grafikken?

Jeg triller en firer, men er du veldig glad i hack'n'slash-spill kan du med sikkerhet slenge et øye til på terningen!

image: - Blant de aller, aller peneste spillene denne generasjonen
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media