Blant engler og demoner

RELIGION: De respekterer ikke vårt demokrati. De vil omvende oss og prege oss med sine underlige skikker og sine krav til underkastelse og renhet.

Du har rett. Siden 1970-åra har det strømmet inn fremmed ideologi og religion til Norge. De fremmede ønsker å overta landet vårt, endre levesettet og overlate styringen til en ukjent makt som kommuniserer gjennom dem.De respekterer innerst inne ikke vårt møysommelig oppbygde demokrati. De ser ned på oss og vil omvende oss, prege oss til dypet av vår sjel med sine underlige skikker og sine krav til underkastelse og renhet.Vi treffer dem kanskje på bussen eller i selskapslivet uten å avsløre dem, fordi samtalen da styres av den normale, norske fellesfornuften. De er på arbeidsplassene våre og høyere undervisningsinstitusjoner. Gud vet om de ikke finnes i et nabolag nær deg.Men kommer man tett nok innpå dem, vil det alltid være et hemmelig felt hvor rasjonaliteten i konversasjonen stoppes av blind tro. De tar ordre fra indre stemmer. De omgås og behersker - eller kanskje angripes av - onde ånder. De tror på og bruker magi. De ler, gråter, skjelver og babler uforståelige gloser.De omvender stadig flere, globalt kanskje 19 millioner i året, og teller over en halv milliard mennesker.De er de karismatisk kristne. Jeg har selv vært en av dem.

TROEN PÅ ET univers overfylt med engler og demoner og mystiske krefter brer om seg - også i vår del av verden. De troende øker i antall, og de hevder at den store vekkelsen ligger foran oss. De ber om at også du skal bli frelst.Som et motstykke til den postmoderne kollapsen av verdier, gir karismatikerne alle ting mening ved å sette dem i sammenheng med dette store dramaet: Guds kamp mot Satan og hans hær i den siste tid før Jesus kommer for annen gang, denne gangen for å vise seg i sin sanne herlighet og dømme levende og døde. Idet samfunnet trodde alt var gjennomskuet, forklart, psykologisert og dermed innholdstomt og likegyldig - sex, fellesskap og tradisjoner - kom en ny bevegelse som ga blaffen i «Naiv.Super» og ironiske relativister og reiste seg mot mørkets hær i stedet.Et stjernetegn på en skoledagbok er ikke pynt eller tøv, men en inngangsport for onde ånder. Et bønnemøte er ikke en forsamling gamle damer som håper på det beste for fedreland og misjonærer, men seierrik krigføring mot mektige demoner.Karismatikerne er utpreget antiintellektuelle. De er lite opptatt av teologi, og i den grad de måtte være det, har teologien fint lite med kildekritikk eller historisk-kritiske lesninger å gjøre. For å forstå dem må du legge bort det du forbinder med kristendom fra liberale teologer og universitetsutdannede prester i Den norske kirke. Meningsforskjeller som i middelalderen ville fått dem til å brenne hverandre på bålet, eller i hvert fall fått flertallet til å brenne mindretallet, lever karismatikerne fint med. De er mer opptatt av ånd og kraft enn tørre bokstaver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HOVEDPUNKTET for alle karismatikere er at den enkelte kan kommunisere direkte med Gud, ofte gjennom en indre stemme. Gud kommuniserer også på mer kreative måter som ved å gi mentale bilder, en sang (til å være Gud varierer musikaliteten veldig) eller sterke følelser av «forvissning» eller uro. Ikke å høre annet enn sin egen stemme er en tung bør for karismatikere. Jeg er ikke tvil om at både George W. Bush og hans skarer av tilhengere regelmessig hører «Guds stemme» i sitt indre. Og dette er en stemme med uendelig autoritet som er helt utilgjengelig for rasjonalitet. I USA har kristne flest «fred for» å stemme republikansk. Jeg vil ikke se bort fra at opptil flere shariatilhengere også handler ut fra at indre imperativ og ikke utelukkende fra rasjonelle vurderinger.Den viktigste forutsetningen for å bli med i karismatiske grupper er å høre Gud si noenlunde det samme som den gruppen du ønsker å være med i hører. Lederne velges sjelden demokratisk og de er ofte utilgjengelige for kritikk eller spørsmål. Demokrati hindrer maktmisbruk,men det hindrer også i mange tilfeller radikalitet og handlekraft. Siden karismatikere langt på vei betrakter resultater i form av omvendelser som et bevis på at Gud er med, veier det tungt at en sterk ledelse sammenfaller med sterk vekst. Og hvorfor skulle vi være redde for misbruk av makt så lenge makthaverne ikke ønsker makten for egen del, men bare for Guds? I virkeligheten er sjansen for mentale overgrep mildt sagt stor i et nærmest føydalt, hierarkisk system hvor lederne til alt overmål får sine direktiver og åpenbaringer direkte fra Gud.

I ÅR 2000 fikk jeg - etter år med anstrengelser for å sette til side min samvittighet og mine kritiske spørsmål - et ganske alminnelig sammenbrudd. Anstrengelsen hadde likevel ikke ført til annet enn en mislykket demonutdrivelse. For mange andre har det gått atskillig verre. De hardest rammede vil kanskje være ute av stand til å tenke en selvstendig tanke i hele sitt liv. Det er selvfølgelig er svært vanlig skjebne, motsatt av hva den intellektuelle eliten i dette landet liker å innbille seg - nemlig at alle mennesker gjør frie valg (og dermed tenker omtrent som dem). Det er vanskelig å tenke seg at andre i lengden skal unngå å se alt like klart og fornuftig som man selv ser det. Alle parter venter på at de andre skal konvertere eller sekulariseres. Sannheten er at religiøse miljøer går mot en større radikalisering, ikke mot folkekirkens sekularisering.Jeg har vondt av barn i religiøse skoler som ikke får et korrektiv til den religiøse verdensanskuelsen. Barn som også på skolen må forholde seg til kategoriene godt og ondt uten å lære om verdihierarkier, interessekonflikter og gråsoner, eller som lærer at det er unødvendig med feminisme hvis du finner en mann som elsker Gud. Om det ikke er offisiell lære vil en samlet lærerstabs overbevisninger likevel ha større gjennomslagskraft enn læreplanene de er tvunget til å følge. Det er vel nettopp hensikten med å plassere barn i slike skoler, men det beskytter bare foreldrenes trosfrihet, ikke barnas.

DU KAN IKKE ha dialog med det hellige, for det hellige har ikke noe å gi. Der religionen kommer i konflikt med samfunnet vil alle religiøse mennesker ønske å gi religionen forrang. Men samfunnet burde heller ikke ha noe å gi i diskusjoner om likestilling, diskriminering, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Et flerreligiøst samfunn som fungerer er ikke avhengig av at alle har forståelse for hverandres tro, men det avhenger av at alle deler en felles kultur og en felles fornuft hvor de kan møtes i konstruktiv dialog - og i tillegg respekterer det indre rom der den enkelte har frihet til å slippe til ekstase, mirakler og hellighet.Samfunnet har et ansvar for at barna også utvikler en rasjonell side. Jeg vil på ingen måte bekjempe karismatiske opplevelser eller ta trosfriheten fra noen. Men de troende bærer et kollektivt ansvar for sin manglende refleksjon omkring maktforhold og tankefrihet, som barna og de unge betaler en fryktelig høy pris for, og som vi kanskje ser de mer langsiktige konsekvenser av i land som er mer religiøse enn vårt. Barnas logiske fornuft må oppøves til det punkt der de i alle fall som voksne er i stand til å tenke at enten så må jeg forkaste troen eller så må jeg velge å tro dette eller hint. Først når det fattes et klart valg mellom to eller flere reelle alternativer har vi oppnådd trosfrihet, og først da kan vi vente reell toleranse for andres valg. En lenger utgave av denne artikkelen er trykket i siste utgave av Samtiden.