Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Blant fugler

Fuglene har også sin litteratur. Og fra boksidene stiger både sang og ornitologisk lidenskap.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JEG SITTER I SKYGGEN

og slår noen sommertimer i hjel med ei bok av den svenske essayisten Frans G. Bengtsson. Brått ser jeg at vi har noe felles, han og jeg: «Fågelböcker, skrivna av hängivet nitiska experter och smyckade med sköna och sinnrika bilder, måste räknas till de förlagsprodukter som man gärna läser och kan ha märkbart nöje av,» skriver han i «Fåglar» (1950).

I likhet med Bengtsson er jeg «under tidernas lopp blivit ägare till en och annan fågelbok, utan att jag egentligen kan förklara varför».

Men han skynder seg å forsikre at han langt fra er blitt noen fugleekspert, at han ikke engang under hard tortur ville kunne gi opplysninger om fuglelåter, farger, egg eller reir.

DETTE KJENNER JEG IGJEN.

Også jeg er fascinert, men ikke lærd. Jeg har likevel hatt stor glede av diverse fuglebøker. På norsk har jeg flere av entusiasten Jacob Sanns bøker om «våre venner småfuglene». Jeg har også «Fugleboken I og II» av Sophus Aars, og jeg har en nydelig «Oversigt af Christiania Omegns ornithol. Fauna» av stud. jur. Robert Collett. Jeg har Bredo Berntsens «I gjøkens tid», ei bok om en pelikan av Albert Schweitzer, jeg har ei bok om hvordan man kan lære å tegne fugler, ei bok om «Fugler som hobby» og ei om «H.C. Andersen og fuglene». Ivrig har jeg lest Olof Lagercrantz' essay om fugler og lyrikk, dessuten diverse fugleguider i alle størrelser, inkludert en med 52 fuglelåter på CD, for ikke å snakke om et gedigent verk med svære plansjer av fargerike fantasifugler.

I bøker av Hans Børli, Gunnar Ekelöf, Olav H. Hauge og nesten enhver lyriker som er verdt å lese, finner jeg dikt om fugler. Harald Sverdrup, som var en virkelig fuglekjenner, skrev at måltrosten hadde «stundom en tone så myk/som ord mellom elskende».

BORTSETT FRA BOKFINK,

gulspurv, kjøttmeis, løvsanger og noen til, er det én fugl jeg alltid kjenner igjen: Svarttrosten. Denne skogens Charlie Parker, som allerede i slutten av mars er på plass i tretoppene med sine vanvittige improvisasjoner. Hans Børli skrev et vakkert dikt om denne kullsvarte fuglen med det gyllengule nebbet, farget nesten som et blåseinstrument:

Måtte mørket i meg alltid være

et groende mørke!

Som barflekker mellom

snøgrimene

tidlig på våren: Blåveissteder

der svarttrosten synger i regnet

og snømugne lauvblar på

bakken

skjelver sakte og rører på seg

når symreknoppene uendelig

langsomt

løfter dem på skrå mot vinden.

I BOKA «FÅGLALÅT»

av svensken Gunnar Brusewitz leser jeg at svarttrosten blant ornitologer er kjent for «skapande fantasi» og sitt «breda musikalske register». Svarttroster har kopiert Beethoven, Rossini og Wagner. Forskeren Heintz Tiessen registrerte i sin tid 500 forskjellige svarttrost-melodier, mens teamet Schmitt/Stadler var oppe i hele 3000 temaer. Den skal dessuten, med sin melankolske og sentimentale klang, ha en spesiell appell til oss nordboere. Kanskje var det den Karen Blixen tenkte på da hun skrev: «Fuglene kommer englene nærmest...»