Anmeldelse: Justin Bieber - «Freedom»

Blant hans beste

Justin Biebers nye kristenpop-EP hyller Jesus og angriper kanselleringskultur.

GOSPELUTGIVELSE: Justin Bieber kjemper for Jesus og mot kanselleringskultur på EP-utgivelsen «Freedom». Foto: Def Jam
GOSPELUTGIVELSE: Justin Bieber kjemper for Jesus og mot kanselleringskultur på EP-utgivelsen «Freedom». Foto: Def Jam Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Freedom»

Justin Bieber

Pop/gospel

Plateselskap: Def Jam Recordings / Universal Music

«Han ber for oss alle»
Se alle anmeldelser

EP: Det var med en ulmende følelse av manglende tilfredshet jeg i mars satt meg ned for å skrive anmeldelsen av Justin Biebers nye plate. Teaset av et knippe killer-singler som i kjent stil skulle vise seg å ikke være representativt for resten av terningkast fire-fyllet som utgjorde sjettealbumet «Justice».

Det var kjærlighet, det var frelse, og det var deilige, saftige ferskener. Men samme hvor fin «Peaches» er, bidro ikke linjer om Cali-weed eller nordlys-sightseeing i Canada til å bringe oss særlig nærme hovedpersonen selv. Og selv om «Anyone» er en av tidenes flotteste konehyllester, var den også toppen av Justins nå i overkant ihjelhamrede Hailey-kransekake.

Aller mest personlige

Isteden kommer redningen fra uventet hold. I form av superstjernens andre store kjærlighet. Davids sønn, Guds lam, Kristus, Emmanuel, Kongenes konge. Jesus har mange navn, og påske-EP-en «Freedom» har et spor for dem alle. Det den også gir oss er Bieber på sitt aller mest personlige. En etterlengtet kvalitet i hans ofte litt for trygge pop-katalog.

Utgivelsens forkynnende natur vil nok føles noe ukomfortabel for mange, men klarer du å åpne opp ditt sekulariserte hjerte vil du få oppleve superstjernen på sitt mest oppriktige. Det er også for første gang siden «Journals» at den røde tråden sitter fra start til slutt. Og det til tross for at EP-ens seks spor beveger seg gjennom en rekke stiler og sinnsstemninger.

Uten å gå helt Chet Hanks på oss, åpner Bieber i karibisk form med skivas tittelspor (gjestet av dancehall-pioneren Papa Sans sønn BEAM), før han viser seg som en om ikke veldig original, så i alle fall rimelig habil rapper. Åpenbart inspirert av Drake på «All She Wrote», mens han på lystige «We’re In This Together» mimrer om sin ville oppvekst som en slags mash-up av Macklemore og Chance The Rapper. Moralen? Samme hvor mye materielle goder man har, vil man alltid søke etter meningen med livet. En mening Bieber altså har funnet i Gud og nå vil dele med resten av oss.

Messer om Jesus

«Women throwin' themselves at me had me goin' silly / On the surface, I felt like thе man / But deep inside I felt deprivеd just like an empty can.»

Han ber for oss alle, for fred og for selvtillit, og slenger samtidig inn en velsignelse for økonomien din (jeg tar imot den jeg altså!), før han for alvor beveger seg inn i moderne forkynning på «Where You Go I Follow». En type poppa R&B-låt som like lett kunne ha handlet om romantikk, men her altså tar for seg en helt annen type kjærlighet.

Omkranset av budskap om oppstandelsen og seieren over døden messer han «There's nobody like You / There's nobody like You, Jesus», og lar samtidig Pink Sweat$ og Chandler Moore få slippe til med sine respektive vitnesbyrd.

Med hipp pastor

Biebers store samarbeidspartner på dette prosjektet er likevel Judah Smith, den unge og hippe Beverly Hills-pastoren som tok over rollen til stjernens gamle – og på seinere tid utskjelte – kirkementor Carl Lentz.

Smith dropper innom med jevne mellomrom, og setter blant annet et trøstende punktum på utgivelsens fineste øyeblikk «Where Do I Fit In», som også byr på særdeles sterke bidrag fra Tori Kelly og tidligere nevnte Chandler Moore.

«Go to sleep, my child, it’ll be all right / Sleep soundly, my child, it’ll be all right / I’m right here, my child, it’ll be all right / I won’t go anywhere, it’ll be all right.»

Alt og ingenting

For en ung mann som bare få låter tidligere («Where In This Together») beskrev sin egen turbulente barndom med linjene «Only two years old, I was playin' drums on the table / Guess I knew it was the only thing stable», er det ikke rart at Smiths beroligende ord treffer en nerve. Han var superstjernen som hadde alt, men likevel ingenting. Ordene om å ha vært blind for deretter å kunne se kommer definitivt til tankene.

Og hvis det er troen på en altseende mann i himmelen som gir ham den tryggheten, hvem er vel vi til å dømme? Særlig når troen både ser ut til å ha lært ham ydmykhet og medmenneskelighet.

«We can't write people off / God never writes us off» synger han barmhjertig på sistesporet «Afraid To Say», og slår et fornuftig slag for tilgivelse i ei tid preget av selvoppslukende kanselleringskultur og moralske pekefingrer som viftes i alle retninger. Det er også her vi får svaret på hvorfor han selv kanskje ikke er den mest frittalende til tross for sin enorme plattform – redselen for å havne i Twitter-mobbens sikte. En frykt han føler står i veien for sin egen utvikling som menneske.

«Do we got the room to make mistakes? / Are we judged for everything we say? / I wanna grow but I'm afraid.»

Sånn sett handler «Freedom» også om å gi slipp på angsten og føle seg fri nok til å være akkurat den han ønsker å være. Du vet, å finne sin indre truth. Den sannheten er kanskje ikke like trendy, korrekt og flytende som ting helst skal være om dagen, men med disse seks låtene tar Justin Bieber likevel et modigere og mer modent steg framover enn de fleste av sine kontemporære kolleger.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer