Blant horer og predikanter

Hvorfor tror enkelte flinke forfatterjournaliser at de kan skrive om et hvilket som helst tema uten å studere det som er skrevet om emnet før?

BOK: «Adressering» er et begrep som betegner hvordan hovedpersonen i ei bok blir tiltalt, med fornavn, med fornavn og etternavn eller bare med etternavn. Dette er enkle virkemidler for å gå mer eller mindre nært innpå hovedpersonen eller å markere en distanse.

Stereotyp

Jo nærmere man kommer innpå sitt objekt, desto mer følelsesorientert blir forholdet. Men det fins også avsenderadressering. Den blir vanligvis ikke helt treffende kalt forfatterstemmen, og handler om hvordan den etablerer seg, hva slags forhold den etablerer med leseren og med hovedpersonen hvis det dreier seg om en biografi (ofte også en roman).

I denne boka handler det vel-dig mye om avsenderadressering. Håvard Rem har et nesten forbløffende ureflektert forhold til adressering av Aril Edvardsen. Men han blir aldri ferdig med å adressere fortelleren, altså seg selv. Avsenderadresseringen, eller fortellerstemmen, er hele tida stereotyp og tar så stor plass at leseren etter hvert får inntrykk av å ha med en person å gjøre som mentalt sett befinner seg i trassalderen. Hør bare:

Første gang han skal treffe Edvardsen for å snakke om boka han skal skrive, har Rem ikke bare vært på fylla, han har deltatt på en «kunstnerhelg i regi av Bølgen og Moi», og det gikk ikke bedre enn at han utpå natta sammen «med et par av kunstnere» hadde «inntatt noe narkotika».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette skal markere distanse mellom Håvard Rem og Aril Edvardsen, og det er i og for seg greit. Neste gang forfatteren treffer Aril Edvardsen har han kommet med tog sammen med Jo Nesbø, Ari Behn og Torgrim Eggen, alle skal til Bølgen & Moi i Liknes. (Bølgen & Moi opptrer forresten bemerkelsesverdig ofte i boka.)

Misjonsreise

Og slik fortsetter det. Når Håvard Rem reiser med Aril Edvardsen på en misjonsreise til Rwanda, drikker han whisky hele natta på Maxim hvor han treffer ei hore, Mebra. «Hennes oppsiktsvekkende velskapte kropp fanger automatisk alles oppmerksomhet».

Resten er ikke akkurat skrevet i stjernene, men omtrent tusen ganger av utallige såkalte gonzojournalister og wannabe gonzoer.

Denne avsenderadresseringen blir ikke bedre av at forfatterens far, Tore H. Rem, har vært pinsemenighetsprest sammen med Aril Edvardsen i Sarons dal, slik at Håvard Rems prosjekt til tider nesten likner et stedfortredende farsoppgjør. Hans far døde ifølge boka i 1972, da sønnen var 13 år gammel. Her ligger kimen til sterkt stoff som Håvard Rem kunne gjort mye mer ut av. Kanskje vil han en gang angre bittert på at han har skuslet bort denne muligheten.

Lange taler

Selv om det blir mange gjentakelser og for lange utsnitt av Aril Edvardsens taler, skal det ikke underslås at Håvard Rem er dreven skribent. Han skriver underholdende ukebladgodt. Boka har et påkostet utstyr og mange gode fotografier. Men dessverre er bokas format for stort for det forfatteren har hatt av stoff.

Rem har åpenbart ikke hatt tid til å gå mer grundig til verks.

Hvorfor har han ikke lest Max Weber og repetert litt Kielland? Det er også bemerkelsesverdig at han ikke har skjønt at nettopp fyll og horer er en betingelse for den karismatiske kristendommen. Den skal vitne med troverdighet om at Jesus er sterkere, og da er den detaljerte syndskompetansen uunnværlig.

PREDIKANT OG GONZO: Aril Edvardsen (foran) har fått sin biografi ført i pennen av en skribent som ofte truer med å dominere historien. Håvard Rem i Afrika minner for eksempel mer om en gonzoreporter enn om en biograf.