Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Blant kalkunske høns og rugfinner i gamle dager

En primærkilde for alle som vil vite litt om hjemstedet sitt «i gamle dager».

BOK: Omslagsbildet på det andre bindet i denne gedigne seksbindsserien er av høy klasse. Det er fra Christian 6.s reise i 1733 og forestiller Dovre.

Denne gedigne bokserien publiserer for første gang svarene som prester og sorenskrivere ga på 43 spørsmål fra Danske Kanselli.

Dette bindet omfatter svarene fra Hedmark og Oppland, som i 1743 lå i Akershus Stiftsamt, som den gang også omfattet Østfold, Vestfold, Buskerud og deler av Telemark, det vil si den gang Bratsberg Amt.

Fire stiftamt

Den geistlige inndelingen av landet var den gang den viktigste. Det var fire stiftamt, som igjen var delt inn i sokn. Ved siden av denne inndelingen fantes amtene (fylkene), som igjen besto av fogderier. I dette bindet er det altså sokneprestene som svarer på vegne av soknene og sorenskriverne som svarer på vegne av sorenskriveriene (som ikke helt svarer til de eldre fogderiene).

Administrative inndelinger

Det er kanskje ikke så mange som er opptatt av den historiske utviklingen til de geistlige og statlige inndelingene av landet. Annerledes forholder det seg som kjent paradoksalt nok med den aktuelle inndelingen, fylkeskommunenes status og kommunesammenslåinger skaper store politiske kontroverser. I alle fall gir kartverket i bindet en mulighet til å følge de administrative inndelingenes utvikling gjennom over 300 år.

Fordi et sorenskriveri omfattet flere sokn, ble det dobbeltrapportering, som tyder på at undersøkelsen ikke var så altfor godt gjennomtenkt på forhånd. Men konsekvensene av dobbeltrapporteringen spiller liten rolle, for prestene og sorenskriverne svarer etter sitt eget hode og humør, strømlinjeformet var dette embetsverket langt fra å være. Sokneprest Ole H. Hoff svarte for Toten prestegjeld. Som kjent var åra 1740, 1741 og 1742 uår, det vil si at antallet døde var større enn antall fødte, i 1742 var det i hele landet 15 989 fødte og hele 32 457 døde. Sokneprest Hoff hadde sin forklaring på dette, bøndene giftet seg pro lobitu - av lyst - unge, uforstandige, uøvde og fattige.

Kalkunske høns

Det vil si at de fikk for mange barn, dessuten holdt de fleste seg «for gode at Træle, men svelte heller» og tobakk og brennevin ville ikke presten engang nevne.

«Kalkunske høns holdes hos de saakaldede stoerfolk, jeg holder dem og besidder og et arcanum (innestengt rom) at opføde dem og holde dem med en særdeles menage (husholdning), at af 100 kyllinger ikke skal døe en eneste,» forteller soknepresten. Spørsmål om veienes beskaffenhet kan han også besvare utførlig. I soknet er det «onde veie, som almune med fliid forværrer, deres tornekrat rydder og særdeles steene som de udrydde af ager og eng kaste de, naar de er veien saa nær, alt ud i vejen.»

Rugfinner

Fra Elverum og Solør er det prost Morten M. Leigh som svarer. Han forklarer at i det her helt sør i Østerdalen kan anses å bo to slags folk, de gamle norske innbyggere, samt noen dansker og svensker, men dessuten bodde det «et slags finsk folch her, ikke de saakaldede lapfinner» (samer), men de som kalles rugfinner fordi de svir av skogen og sår rug i asken.

Disse folkene kom ifølge Leigh fra fyrstedømmet Finland for 100 år siden, altså i 1640, som tilhørte den svenske kronen.

Svenske skoger

De fikk lov til å flytte til de store ubebodde svenske skogene, og så har enkelte kommet inn på norsk område. Her slo de seg ned og ryddet seg små gårder og skilte seg etter hvert ikke ut fra de andre bygdefolkene «dersom de icke havde været saa nidkiære over deris fædrene findske sprog» som de forsøkte å bevare i familiene og oppdro deres barn til det samme. Barna var 16 til 20 år gamle før de fikk lov til å lære norsk.

Prosten hadde til og med hørt om personer som var født i Norge, men som verken kunne snakke eller forstå det norske språket. «Men da dette, som en ufordragelig ting er for kandets høye øfrighed bleven refereret, har man nu derimod faaet saadanne anstalter, at man i den tilkomne tiid kan vente det annerledes.» Det er ventelig konfirmasjonen, som ble innført i 1834, prosten her sikter til. Utover språkspørsmålet har han bare positivt å si om finnene, de har samme klesdrakt, levemåte og næringsvei som resten av bygdefolket og «indlader sig ogsaa efterhaanden med dem udj ægteskab.»For ordens skyld, boka er altså fra 1743!