Blant svikere og sjarlataner

En viss teft for makt må da Pål Steigan ha hatt?

PÅL STEIGAN i 1979 sammen med Ellen Pedersen og Hilde Haugsgjerd. FOTO; PAUL OWESEN / NTB / SCANPIX
PÅL STEIGAN i 1979 sammen med Ellen Pedersen og Hilde Haugsgjerd. FOTO; PAUL OWESEN / NTB / SCANPIXVis mer

ANMELDELSE: Pål Steigan har ved flere anledninger skrevet tilbakeskuende om sin tid i kjernetroppen av den norske ml-bevegelsen. Når han nå kommer med en mye større bok enn tidligere, kunne vi forvente at han tar opp ting han ikke har tatt opp før. Men det skjer bare i liten grad.

Boka driver hovedsaklig med avdramatisering og en nokså enerverende insistering på at han aldri har ønsket makt og posisjon.

Alt han har gjort har vært uttrykk for pliktfølelse.

Hver gang han har påtatt seg verv er det fordi hans store helt og mentor, Tron Øgrim, har avslått å stå fram selv. Øgrims unnskyldning var hele tida at han bare kom til «å drite seg ut» hvis han ble frontfigur.  

Standardverk?
Det blir mye standardhistorie med lange partier om konflikter mellom de kommunistiske kraftsentrene i Kina og Sovjet, ideologiske grenseganger og generelle opplysninger. Formen kan tyde på at forfatteren vil at boka skal framstå som et standardverk om epoken, men det tror han vel ikke på selv engang. Eller er han hevet over det selektive?

Steigan har ikke lett for å vise seg fram som individ, han vil helst være et redskap for historiens nødvendigheter. Bare i skildringen av sin vanskelige barndom, med mye sykdom og mobbing, får vi følelsen av at han er en type. Men også her er framstillingen preget av et ønske om at alt egentlig var helt ålreit. 

Aldri konkret
De gangene han vil svare på kritikk, blir han aldri konkret. Kritikken blir aldri referert, bare henvist til anonymt.

Blant svikere og sjarlataner

Han går ikke inn i noen diskusjoner, men får satt en del av sine tidligere kumpaner i dårlig lys, ofte med temmelig bitter sarkasme.

Sverre Knutsen er en våpenglad sjarlatan som ikke var til å stole på, Helge Øgrim rappa brillene til Steigans søster, Wiggo Knutsen var en sviker og Bjørgulv Braanen er uærlig. De gode er Sigurd Allern og Kjell Skjærvø, samt de mange navnløse sliterne.

Den sentrale ml-eren Finn Sjue blir bare såvidt nevnt.

Han unngår også å drøfte noen av de mest problematiske episodene fra rørslas historie, så som oppgjøret med streikelederen Kjell Hovden. I boka ser det nesten ut som om Hovden var EEC-tilhenger, og det er mildt sagt tendensiøst. Var behandlingen av Hovden «ålreit»? 

Sjølkriminalisering
Det blir mye selvrettferdiggjøring, men det hører kanskje til sjangeren av «Slik jeg ser det»-bøker. Et morsomt begrep han lanserer er «sjølkriminalisering», som blant annet viser til ml-ernes absurde forsøk på å gå under jorda.

Hvordan kunne vi ha vært så dumme, er spørsmålet Steigan stiller seg.

Men det opplagte svaret — at de var så utrolig unge mens de drev på med voksenting — blir lite diskutert. Steigan var 26 år da han tok ledelsen i arbeidernes fortropp som skulle lede revolusjonen. Steigans bok kommer på et tidspunkt da to konkurrerende Tron Øgrim-biografier er like om hjørnet. Også her er han strateg og vil komme dem i forkjøpet. Han skriver veldig mye om Øgrim.

Ett sted sier han at han bare én gang har vært «macchiavellisk» (sic), men det er det vanskelig å tro på. En viss teft for makt hadde han vel, men det er det kanskje andre som må skrive om.