Blåøyd og snill

Mye hjerte, men litt lite smerte.

CD: Sammenlikningen er uunngåelig, ikke minst på yeah-yeah-yeah-introen til den northern soul-inspirerte singelen «Mercy». Men walisiske Aimée-Ann Duffy (23) har jobbet med «Rockferry» i fire år, og kan derfor knapt beskyldes for å være en etterdilter, selv om timinga har gjort henne til nettopp det.

Uskyldsrent

I praksis er hun ikke så forferdelig lik Amy Winehouse heller, det er bare grunntanken som er den samme. For der Amy kanaliserer notoriske bad girls som Etta James og Ronnie Spector, henter Duffy inspirasjon hos de – tilsynelatende – uskyldsrene hvite pikene fra samme tidsepoke. Dusty Springfield er kanskje den mest opplagte referansen.

Fire av låtene har Duffy komponert sammen med sekstitallsfanatiker og tidligere Suede-gitarist Bernard Butler, mens resten har blitt til i samarbeid med erfarne yrkeslåtskrivere. Medhjelperne har nok gjort sitt for å forme uttrykket, siden Duffys fire år gamle EP, sunget på walisisk, beskrives av The Guardian som en heslig krysning av Evanescence og Clannad.

Strykere og bjeller

«Rockferry» er heldigvis alt annet enn heslig. Åpnings- og tittellåten setter tonen for hva som følger. Strykerne, bjellene og den svevende koringa er ingredienser som blir med hele veien, det samme gjelder det melodiske fundamentet. Sporene Butler har vært medforfatter på og arrangert, er blant albumets beste.

På overflata

Ta for eksempel «Serious», en oppvisning i kledelig tilbakeholdenhet, både vokalt og instrumentalt, eller «Distant Dreamer», som er sekstitallspop på sitt mest storslagne.

De første strofene av «Warwick Avenue» er ikke bare fullkommen retro, Duffy avslører også at stemmen har hint av både Norah Jones og Hope Sandoval (Mazzy Star) når hun synger mykt og forsiktig. Alt i alt er det klin umulig å ta anstøt av Duffys album, noe som faktisk blir den eneste innvendinga mot det. «Syrup & Honey» viser med tittel og innhold hvor lett slike karakteristikker kan bikke over i noe som er for søtt. Ingen sier at man må leve hardt, uansvarlig og farlig for å ha sjel, men soulsjangeren krever en viss tyngde og dybde. Duffy holder seg for det meste på overflata, men med noen år på baken kan det fort bli andre boller.