Blaqk Audio

Utrolig, men musikken er faktisk verre en platetittelen.

CD: Depeche Mode er et glimrende band, men har alltid hatt ett gigantisk problem: der Velvet Underground er kjent for å ha inspirert en uhorvelig mengde med gode band, har Depeche Mode hatt en tendens til å gjøre det motsatte. Uten Martin Gores gode melodier dasker den ultraemosjonelle syntpompøsiten ofte inn i sommervinduet som forvirrede småfugler, og med «CexCells» bekrefter Blaqk Audio dessverre denne tendensen. AFIs Davey Havok og Jade Puget har laget et Depeche-aktig lydbilde nedsyltet i numetalklisjeer, der de har byttet ut rapinnslagene med trancebeats. Det er åpenbart at de forsøker å fri til det ungdommelig svartkledde emo-segmentet med sine lissominderlige tekster (I. Am. Not. Really. There) og følsomme synthlinjer, men prosjektet er så elendig gjennomført at de i stedet ender med å spytte på tenåringsangsten.